Jeg hadde gått en uke over tiden og skulle inn på sykehuset mandag den 13. oktober kl 09.00 for å bli satt i gang pga høyt blodtrykk. Jeg og sambo bestemte oss for en rolig kveld på søndag, pakket klart, spiste god mat og var lettere nervøse begge to.

Publisert: 11. februar 2009

Ca kl 19.00 søndag satt jeg i telefonen med søsteren min og plutselig kjente det ut som om jeg tisset på meg, jeg tenkte ja, ja, sånn er det når det ligger så mye trykk på blæren. Jeg gikk for å skifte, fikk på meg rene klær og der «tisset» jeg på meg igjen. Da gikk det opp et lys for meg! Jeg fortalte sambo at jeg trodde vannet hadde gått, og han svarte ”tror og tror du må da vite det..?” Vi ble begge to nervøse, spente og syntes det kom så brått på, vi skulle jo på sykehuset for igangsettelse neste dag, ikke NÅ!!!!!
Vi ringte sykehuset og pga lang vei kunne vi komme inn. Vel halvveis til sykehuset begynte jeg å kjenne at det murret i magen og korsryggen. På sykehuset så de at fostervannet var misfarget. Jordmoren sjekket åpningen og tøyde litt selv. Åpningen var da bare 1-2 cm, men jordmor mente at her ble det baby i løpet av natta…..
Vel innlosjert på fødestuen i hver vår sykehusseng skulle jeg og sambo ta natta og vente på at fødselen skulle ta seg opp. Jeg fikk vondere og vondere, men det var noe jordmoren kalte «maserier». Jeg lå hele natten våken med maserier mens sambo sov søtt ved siden av meg.
Klokken 06.30 mandag den 13. begynte det å skje ting. Det kom en annerledes smerte enn maseriene, mer intens og jeg begynte og glede meg til å virkelig sette i gang og endelig få kunne se babyen min.
Men dette skulle vist ta litt tid. Kl 9.00 ca fikk jeg innsprøytet saltvann i ryggen. 4 stikk som skulle ta bort noe av smerten. Dette funket bra i ca 20 min og smerten kunne beskrives som om ryggen holder på og brekke i to! Jeg husker det så godt at jeg tenkte at jeg ikke kunne skjønne at det skulle gjøre så vondt i ryggen, det er jo ikke der ungen skal ut….
Kl 11.00 ca anbefalte jordmoren meg og prøve epidural, slik at jeg kunne få en pause fra smertene, spise og slappe av litt ettersom dette kunne ta sin tid. Jeg hadde da ligget med 3-4 cm åpning siden 06.30.Epiduralen funket som bare det. Jeg spiste litt og spøkte og lo med sambo, vi gledet oss begge to til vi skulle få møtte vesla.
Klokken 13.30 begynte epiduralen å miste noe av effekten. Riene ble sterkere, og nå var jeg veldig klar for å få ut babyen min. Jeg syntes egentlig smertene var verdt det så lenge hun skulle komme om kort tid, men den gang ei! Det var på dette tidspunktet at lystgassen ble min venn. Tøffe tak under riene men gud så behagelig like etter. Da spøkte, lo og gledet jeg meg og syntes dette egentlig var helt greit. Sambo var som en klippe – rolig og støttende og humoristisk på de riktige tidspunktene.
Riene ble mer og mer intense og jordmor skrudde opp epiduralen, ned epiduralen, opp med riedryppet, ned med riedryppet. Jeg for min del prøvde og gå ut på gulvet selv om det var litt vanskelig med alle salgs ledninger festet til veggen og lystgassen måtte jeg jo ha.
Også var det vaktskifte, og her begynner det og bli noe uklart for meg. Riene hopet seg opp til noe jordmoren kalte stormrier, som er rier uten pause innimellom. Her lå jeg med lystgassen kronisk mens jordmor, studenter og overlege sjekket åpning. Ca 8 cm og klokken var vel rundt 16.00. Overlegen mente at nå var det nok like før, ja. Men den gang ei…igjen.
I lystgassrusen begynte jeg og høre og se rare ting i rommet men jeg lå i senga og vrei meg i smerter. Gjennom alle lyder og farger hørte jeg at her blir det keisersnitt, hele verden raste sammen og jeg tenkte det verste: nå var nok babyen min død!  I all hast bar det til operasjonshallen. Sambo løp etter, det var de lengste minuttene i mitt liv den turen fra fødestuen til operasjonssalen uten smertestillene, liggende på en båreseng med stormrier, mens tankene gikk til babyen i magen som jeg trodde var død.
Jeg fikk spinalbedøvelse og legen begynte med snittet. Etter ca 10 minutter hørte jeg verdens vakreste lyd –  min lille baby som skrek. En veldig stolt pappa fikk klippe navlestrengen og utføre det første stellet mens mamma ble sydd igjen.
Lille store Matilde på 4520 gram, og 53 lang, kom til verden kl 17.48 den 13. oktober 2008, Hun var en stjernekikker, og selvsagt verdens nydeligste baby!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelLeon likte seg best i magen…
Neste artikkelIkke som jeg trodde i det hele tatt!
DEL