Jeg gruet meg til fødselen hele svangerskapet, og ønsket keisersnitt. Jeg har alltid vært veldig pysete, og var ganske lei av det. Etter samtalen med sykehuset begynte jeg å tenke at jeg skulle klare å føde.

Sist oppdatert: 10. januar 2013

Ultralydterminen var 14. juli, men natt til 15. juli rundt 04:30-tiden begynte vannet å gå så smått. Jeg ringte sykehuset og de ville jeg skulle komme inn til sjekk. Legen var ikke helt sikker på at det var fostervann, så jeg måtte hjem og se om det kom noe mer utover dagen. Jeg begynte å kjenne
at jeg hadde smårier, men de føltes som svake menssmerter. Hele søndagen gikk jeg hjemme med smårier og det rant mer fostervann.

Les også: Alt du trenger å vite om vannavgang

Jeg fikk komme inn på sykehuset ved 19-tiden, og da hadde jeg 2 cm åpning. Jordmor sa at jeg ikke fikk dra hjem siden vannet hadde gått, og det kunne være infeksjonsfare. De hadde undersøkt meg nedentil og det var fri vei opp til babyen.

Går sakte framover
Utover kvelden begynte riene å ta seg opp. Jeg og samboeren fikk være på et rom ved siden av fødestua, og jordmoren registrerte riene og hvordan den lille jenta vår i magen hadde det. Men da klokka nærmet seg tolv mente jordmor at jeg skulle ta smertestillende paracet slik at jeg kunne prøve å sove litt. Ikke hadde jeg åpnet meg noe særlig mer heller.

Det ble en urolig natt, men fikk sove litt sånn at jeg kunne samle krefter til selve fødselen.

Les også: Slik blir du undersøkt under fødselen

Ved seks tiden på morgenen den 16. juli sjekket jordmor om jeg hadde åpnet meg mer, men jeg var bare 3 cm åpen. Hittil syntes jeg ikke riene var noe særlig vonde, men fikk øvd meg litt på å puste meg gjennom dem, og samtidig prøvde jeg å slappe av og lot kroppen gjøre sitt (noe som hjalp).

Satt på drypp
Ved neste vaktskift kom det en jordmor som jeg likte med en gang hun kom inn i rommet. Vi hadde veldig god kjemi, og jeg håpet på at det var hun som skulle ta imot barnet vårt. Hun sa at det var på tide å få litt fortgang på fødselen, så jeg ble satt på drypp ved 10-tiden. Da hadde jeg ca 3 cm åpning. Det hadde gått ca en time med dryppet, og jeg syntes det gikk greit.

Les også: Hva påvirker riene?

Jordmor spurte om jeg ønsket epidural, men hun sa at hun kunne hjelpe meg gjennom fødselen uten smertelindring hvis jeg ville det. Jeg sa at jeg ville vente og se hvordan det gikk. Etter ganske kort tid begynte det å gjøre ganske mye vondere. Det var en intens smerte. Jeg ropte etter epidural, men legen var opptatt med en akutt operasjon. Så jeg måtte vente, og det ble vondere og vondere. Jeg prøvde meg på lystgass, men fikk det liksom ikke helt til.

Tid for å presse?
De hadde gjort klart til epidural, men legen lot vente på seg. Tiden gikk, og plutselig sier jordmor at jeg snart er klar til å presse, så epidural ble det aldri noe av.

Les også: Når trykketrangen melder seg

Det var tid for å presse, og jeg fikk litt smertelindring i underlivet slik at det skulle gjøre litt mindre vondt. Jeg presset og presset, og fikk til slutt teken på det. Det presset på i underlivet, og det var nå jeg sa at jeg ikke orket mer. Men da var jeg jo snart ferdig!

Klokken 13:54 kom vår vakre lille jente til verden. Det var en så utrolig følelse å få henne opp på brystet, og det var herlig å være ferdig med fødselen.
 
Ingen vits i å grue seg på forhånd!
Jeg hadde forberedt meg mentalt på forhånd på at fødselen kom til å bli helt forferdelig. Jordmor mente at det var litt lurt, for da var ikke fallhøyden så stor som hvis man trodde det ikke skulle bli så ille, og så blir det verre enn man tror. Men det er ingen vits i å grue seg for noe man ikke vet hvordan kommer til å bli.
 
Kort oppsummert: Fødselen ble så mye bedre enn hva jeg forventet! Det var en fantastisk og utrolig opplevelse, og jeg både gruer og gleder meg til neste gang. Men jeg gleder meg mest! Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde.

Hva synes du om artikkelen?