Jeg vet min historie kan være skremmende og brutal, men vit at jeg aldri ville vært denne opplevelsen foruten. Det er utrolig hvor stolt du er av deg selv når ungen til slutt kommer ut.

Sist oppdatert: 27. juni 2014

Som 18-åring giftet jeg meg med han jeg trodde var drømmemannen min. Vi hadde det veldig bra sammen, bygde hus og trivdes. Men etter hvert skled vi fra hverandre, og den siste tiden var det bare krangling og vondt. Til slutt innså vi at det ikke funka lenger, og flyttet fra hverandre.

Så utrolig heldig som jeg er, fant jeg meg verdens beste kjæreste kort tid etter, og flyttet inn hos ham. Vi hadde det fantastisk sammen, og ble gravide etter bare en drøy måned sammen. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre i starten, men ble fort enige om at abort ikke var et alternativ.

Les også disse fødselshistoriene:

En drømmefødsel i stormfart!

Min fantastiske fødsel!

Jeg fødte stående!

Blir gradvis bedre
Starten på svangerskapet ble tung. Jeg var midt oppi en skilsmisse, og forholdet med samboeren min var fortsatt så nytt at vi ikke var sikre på at det ville holde. Det ble mye tårer.

Etter hvert fikk jeg og samboeren oss en ny leilighet sammen, og ting ble bedre. Da skilsmissen var over, kunne vi endelig glede oss over det lille mirakelet i magen min. Sommeren gikk, og forholdet vårt ble sterkere. På bursdagen min fikk jeg verdens beste gave – en forlovelesesring – og et løfte om at han alltid ville være der for meg, og alltid ville ha meg. Vi hadde ikke konkrete gifteplaner, men å høre løftet hans var fantastisk.

Fødselen begynner ni dager før termin
Jeg hadde termin 18. november, men 9. november våknet jeg av at jeg måtte skikkelig tisse. Klokken var 04:45, og da jeg reiste meg gikk vannet. Jeg løp inn på badet og inni dusjen. Da det verste hadde gitt seg, vekket jeg sambo og sa at vannet hadde gått. Han tittet på meg med trøtte øyne og lurte på om han måtte stå opp med én gang.

Vi ringte til føden for å høre hva de mente. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg ikke kjente liv i løpet av 45 minutter, eller riene ikke startet, så kunne jeg komme inn for en sjekk. Ingen av delene skjedde, så vi dro til sykehuset. Der var alt i skjønneste orden. Jeg hadde ikke rier, så jeg ble sent hjem.

Kjapt tilbake på sykehuset igjen
I bilen på vei hjem startet selvsagt riene. I begynnelsen var det ikke så vondt, men da vi var kommet hjem, begynte vi å ta tiden på dem. De var kraftige og regelmessige – varte i 45 sekunder, med fem minutters pauser. Etter en times tid hjemme, bar det tilbake til føden. Jeg ble lagt inn, og så var det bare å vente.

Åpningen tok lang tid. Jeg fikk så vondt at jeg gråt, og fikk en sprøyte med morfin. Sammen med et varmt bad ga dette herlig lindring. Etter noen timer var virkningen over, og smertene kom tilbake. Jeg sliter med vond rygg fra før, og dette gjorde ikke riene lettere.

Epidural til bry
De brukte over en halvtime på å sette epiduralen, og stakk seks-sju ganger før de traff riktig. Når den endelig var på plass, fikk jeg slappet av en stund. Men så sluttet den å virke, og det ble konkludert med at den var satt feil. Jeg var nummen i høyre lår, men kjente alt av smerter i ryggen. Jeg pustet, gråt og jobbet meg gjennom hver ri. De kom tettere og tettere fordi jeg fikk drypp.

Endelig kom tiden for å presse. Dessverre hadde jeg så vondt i ryggen etter riene at jeg ikke klarte å presse riktig. Lillemann var klar til å komme ut, men jeg lå bare å vrei meg i smerte, skalv og gråt.

Helt ny i verden.En liten gutt kommer til verden
Til slutt ble det avgjort at han måtte ha hjelp til å komme ut. Jeg ble klippet, men kjente det ikke i det hele tatt. Så var det inn med sugekopp. Etter 26 timer med kraftige rier, og tre runder med pressrier var han endelig ute. Klokken var 06:23 søndag 10. november 2013.

Alt av smerter slapp taket det sekundet han var ute. Kroppen slappet av igjen, og jeg var veldig sliten, men overlykkelig.

Jeg gråt litt da jeg fikk lillegutten min opp på brystet. Der fikk han ligge i cirka to timer mens jeg ble sydd. Jeg kjente ikke det heller. Etterpå var pappaen med for å veie og måle sønnen vår. Han var så liten – 3420 gram og 48 centimeter lang – mindre enn de fleste nyfødte gutter.

Uten støtte fra pappaen hadde det ikke gått. Han var helt fantastisk.

Les flere fødselshistorier:

Lysbehandling mot gulsott.Elliott ble født på ferie i Wales

En fin og harmonisk fødsel

En helt perfekt fødsel

En opplevelse jeg aldri ville vært foruten
Jeg vil ikke skremme noen med historien min. Ja, det var brutalt og tøft, men verdt det. Jeg fikk også et fantastisk bånd med samboeren min etter så mange timer med hard arbeid.

Jeg har sosial angst, og liker ikke å sove borte. Men jeg fikk ikke reise så fort hjem som jeg ønsket, for veslegutten vår fikk gulsott. Han måtte ligge i lys i nesten en uke før vi kunne dra hjem. Det var tøft å se ham ligge der uten å kunne gjøre noe. Ikke fikk vi holde ham, ikke fikk jeg amme ham, og når han gråt måtte han bare bli liggende. Det var tungt for en nybakt mamma. Etter en uke ble han friskmeldt, og vi kunne endelig reise hjem.

Nå er lillegutt blitt stor, og vokser stadig. Sju måneder gammel veide han over 10 kilo. Han er full av liv, glad og fornøyd. Og en liten pøbel. Jeg og pappaen har et fantastisk forhold, og han er en fantastisk far.

En ting start kan få et fantastisk utfall. Ikke gi opp, det går som regel bra til slutt!

Her er den sjarmerende lillegutten 7 1/2 måned gammel.

Hva synes du om artikkelen?