07.02.07 Jeg sitter nå på Haukeland og venter på å ta blodprøver. Jeg er nettopp blitt dratt i pluggen på, eller rettere sagt strippet, og det var ikke så godt. Riene startet i dag morges, jeg hadde sittet ved pc-en og spist frokost og drukket kanel-teen min. Umiddelbart etter jeg var ferdig med siste slurk reiste jeg meg opp og DER kom smerten!

Publisert: 15. juni 2009

Det var ganske vondt og jeg klarte ikke helt å stå oppreist, men slo det vekk som enda en rar magesmerte. Klokken var for øvrig 09.10 og etter en kort pause på ti minutter, kom nok en ri. Da var jeg på vei til bussen, og jeg måtte gå veeeeldig sakte. Men igjen tenkte jeg på at det bare var noen magesmerter.
 
Bussen kom og jeg satte meg på. Vi kjørte på fergen og nøyaktig da den begynte å kjøre, klokken ti, da fikk jeg enda en ri, og det var vel da jeg mistenkte at noe kanskje var på gang. Da jeg var kommet til byen gikk jeg litt rundt på senteret, og kjente en ny ri 11.20. Tilfeldigvis møtte jeg en jeg var på julebord med i Babyverden i desember 2006, og jeg sa jo at noe var på gang, men jeg var litt usikker. Så ønsket hun meg lykke til.
 
Jeg vandret mer rundt på senteret og tenkte om riene skulle være sånn? Jeg var veldig usikker og sendte en mld til en venninne og spurte om hun ikke visste det, eller kunne finne det ut på internett. Men hun var litt usikker og sa jeg bare hadde å ringe til jordmor. Da hadde jeg satt meg på biblioteket og klokken var blitt 12.20, og jeg satt og leste om rier i en opplæringsbok for jordmorstudenter.
 
Av det jeg leste var jeg fortsatt usikker på hva det var, så jeg ringte jordmor som sa at det sikkert var noe på gang og jeg måtte dra rett på føden og si ifra. Jeg dro inn på bussterminalen og så oppgitt på den elendige informasjonskøen de hadde der. Jeg spurte om det var to køer og en mann svarte grettent ”nei, det er én kø så du har bare å stå her sammen med oss andre!”. Da svarte jeg tilbake at jeg sto med rier og trengte bare å vite når tid neste buss til Haukeland gikk. Da ble det stilt! Men den gikk ikke før om 30 minutter, så jeg dro mot Exhibition (et annet shoppingsenter en 5 minutters gåtur unna), siden jeg vet at det oftere går buss derifra.
 
Fortsatt litt usikker bestemte jeg meg for å vente på en ri til, så jeg vandret litt rundt, handlet inn provianter (les: sjokolade!) til en eventuell fødsel. Nå hadde det gått litt tid, så jeg satte meg på bussen for å rekke timen jeg hadde på poliklinikken for gravide samme dag. På vei fra bussen til KK (klokken to) kom det nok en ri, så jeg gikk rett inn på føden og sa det som det var at jeg nå trodde fødselen var i gang, men var litt usikker.
Jeg ble vist opp til poliklinikken for en UL. De skulle sjekke om hun hadde lagt på seg, noe hun ikke hadde gjort på to uker, og det var da jordmoren/legen strippa meg. Jeg skal ærlig si at det var vondt, men ingenting i forhold til hva som skulle komme, så jeg tenkte ikke noe mer over det. Så fikk jeg et bind og fikk bare beskjed om å vente. Jeg prøvde å ringe mannen min da, for å si at nå var fødselen i gang. Men svarte gutten?! Nei! Han hadde ikke mobilen på en gang. Og ikke svarte svigers heller, så jeg fikk litt panikk.
 
Ca 20. minutter senere ringte han og jeg sa at det ikke kom til å bli noe overtidsjobbing på han i kveld.
– ”Å?”
– ”Ja, nå har tulla vår bestemt seg for å komme.”
– ”Hæ?”
– ”Fødselen er i gang!”
– ”Å!”
Hehe, han var vel like sjokka som meg, så jeg sa at føde-bagen var helt ferdig pakket, men han måtte hjem og hente en venninne av meg, hun hadde kommet i går for å hjelpe meg å pakke ut av huset vi nettopp hadde flyttet inn i. Hun fikk jeg heller ikke tak i da jeg ringte henne, så da jeg sendte mld om at hun bare hadde å pakke sammen sakene sine igjen fordi fødselen var i gang, fikk jeg som svar ”OY”… hehe.
 
Klokken 14.49:
Nå har jeg tatt sparketest som var helt fin og den registrerte noen svake rier, som kjentes som sterke menssmerter. Jeg har snakket med pappa, som ble svært opprømt. Mld er sendt til venner og sladrevenner og jeg har snakket litt med svigermor. Min søster og bror har også fått mld. Jeg fikk beskjed klokken 14.20 om at jeg skulle legges inn og nå er det middag.
 
Fødselshistorie

Middag var ekkelt; plukkfisk. Bror ringte og vi hadde en veldig hyggelig prat. Deretter ringte mannen min for å spørre om han hadde dårlig tid, men jeg sa at hun nok ikke har tenkt å komme helt enda og at en venninne er på vei. Jeg har fått tildelt rom sammen med to andre og har snakket med den ene jenta som har dreads og rosa hår. Hun er innlagt med svangerskaps forgiftning i uke 34 og virker veldig hyggelig.

 
Det er ikke så sent, men jeg har tatt til fornuften og lagt meg, fordi jeg vet at det blir en lang dag i morgen. Det var skikkelig flaut i sted, fordi plutselig måtte jeg på do. Det i seg selv er jo ikke flaut, men jeg la en skikkelig kabel som tettet igjen doen… *kremt* skal ikke ha klyster i morgen nei! Og la meg poengtere at det ALDRI har skjedd før!
 
08.07.07 Venninnen min kom ca halv seks i går. Det var koselig å ha henne der og etter hvert som vi snakket, dabbet riene av. Jeg fikk en siste ri klokken 19.15, da kom mannen min med den andre venninnen min, og Mc Donalds til oss alle. (Jeg har to venninner som har vært med meg gjennom hele livet mitt, og det er disse to som støttet meg gjennom fødselen også, og det var de to som var der og holdt meg med selskap) Så satt vi og preiket en stund og skulle se TV Norge, men noen hadde kommet oss i forkjøpet og så på landskampen på TV3 i stedet… grrr!
 
Mannen min kjørte venninne hjem og kom tilbake hit og daffet, så dro han etter å ha lagt fra seg kofferten min ca klokken 22.00. Klokken 00.00 var jeg på tissen og da hadde slimproppen gått. Den var veldig ekkel, nesten som lim! *Blæh*. Så la jeg meg og kjente på flere rier og tok tiden på dem:
R = Ri, P = Pause
R – 1.10 min
P – 4.59 min
R – 1.1 min
P – 6.42 min
R – 00.43 min
P – 8.49 min
R – 00.53 min
P – 13.03 min
 
Som dere kan se dabbet riene av igjen og jeg sovnet, men måtte opp noen ganger for å gå på do og åpne vinduet. Det var så sinnsykt varmt der!
 
I dag våknet jeg halv åtte da en pleier vekket hun andre som ligger her. Fikk stelt meg på badet og tok så en sparketest, men tulla var for stille til at vi kunne registrere noe. Jeg spurte pleierne ”På en sparketest, da skal man vel kjenne… spark?” Så jeg spiste frokost og tok en ny test, som registrerte mer. Under frokosten ringte mamma for en oppdatering, søsteren min hadde plapret! Da hun begynte å mase om faddere, og jeg satt midt i en ri, ble vi avbrutt av pleieren for da skulle den nye sparketesten tas.
 
Etter sparketesten kom legen inn for å sjekke om det var blitt noe fremgang, og jeg slipper heldigvis noen stikkpiller, siden det har skjedd ting i løpet av natten. Men så snart det blir ledig plass på ”føden” skal jeg rulles opp dit og de skal ta vannet. Så nå har jeg ringt mannen som kommer med den ene venninnen i løpet av en times tid. Nå sitter jeg og kjenner på rier som kommer ganske tett, men jeg tror de er fremprovosert av legen som rota rundt oppi der da han skulle sjekke fremgangen.
 
10.02.07 Det var så deilig da mannen og venninnen min kom. Smertene hadde tatt seg opp, og jeg kunne endelig gråte. Legen hadde tatt vannet mitt, og han hadde festet en elektrode på hodet til Sophie, for å kartlegge spark og hjertet hennes, og dette var sinnsykt vondt! Da hadde jeg også to cm åpning.
 
Da riene kom lå jeg på siden, og mannen min masserte meg på ryggen. Riene var nå blitt veldig vonde og kom ganske så regelmessig, med to til tre minutters mellomrom. Det var faktisk så vondt at jeg ikke klarte å gråte. Etter hvert måtte jeg også på do, noe jeg kviet meg for, fordi jeg bare hadde pauser på tre minutter, og ville ikke ha en ri på do. Men jeg kom meg på do, og det gikk helt fint, enda det kom en ri. Da holdt jeg meg fast i vasken, og av en eller annen grunn var den ikke like vond som de andre riene, så jeg ba om en prekestol. Jeg ble stående gjennom en ri, men det ble for tungt, så jeg stakk av med stolen til legen i stedet, som var nesten som en barkrakk. Da fikk jeg retta opp ryggen, men det var fortsatt tungt for armene under hver ri, fordi jeg støttet meg til lårene.
 
Klokka halv to ble jeg sjekket igjen og hadde bare 2 -3 cm åpning, og det var vel rundt da jeg hintet litt til smertestillende, så jeg fikk en varmeflaske på ryggen. Den hjalp i kanskje 20 minutter, men det var alt. Deretter fikk jeg akupunktur, og det var bare tull! Det var bare mer vondt enn det gjorde godt, så de tok ut nålene igjen etter noen rier. To timer senere var riene like intense, men litt mer vonde. Jeg hadde prøvd flere stillinger for å kjenne etter hva som lindret mest, men alt var like vondt uansett. Nå holdt jeg også på å sovne etter hver ri, fordi de var så vonde og jeg ble så utslitt av dem!
 
Halv fire sjekket de åpningen min igjen, men den var fortsatt uforandret. Da maste jeg meg virkelig til epidural. Jordmødrene måtte snakke med hverandre først, da de var litt bekymret for at riene skulle avta og fødselen skulle stoppe opp. Dette hadde ikke vært en bra ting på grunn av størrelsen til Sophie Isabell, men så så de fordelene ved at jeg kunne slappe av og eventuelt bli satt på drypp om det ble nødvendig. Så da ringte de på anestesilegen og jeg flyttet meg over på fødesengen.
 
Anestesilegen kom og satte epidural. Hun bommet første gang, men andre gang traff hun, og det tok ca 10 minutter, vil jeg tro før, jeg kjente effektene av den. Dessverre virket den bare på venstre side, men det hjalp utrolig mye likevel. Klokken fem kom den andre venninnen min og jeg sendte mannen og venninne 1 ut for å få i seg mat! Jeg snakket litt med venninne 2 mens jeg halvsov mellom riene, og så kicket epiduralen inn på høyre side, og jeg sov i noen minutter. Så kom de andre to tilbake, og jordmoren fortalte litt om pressing og slikt, slik at jeg skulle vite litt når den tiden kom. Men så så hun at riene mine var begynt å avta, så jeg ble satt på drypp. Jeg tror klokken var rundt 17.45 da.
 
Klokken 18.00 begynte vi å vedde om når hun skulle komme, og jeg veddet 21.40 mens mannen veddet 22.00. Et kvarter senere begynte jeg å kjenne at jeg måtte på do, så jeg sa:
– ”Nå tror jeg ting begynner å skje der nede, fordi jeg føler at jeg må på do, selv om jeg vet at det egentlig ikke er det det er!”
10 minutter senere:
– ”Nå må jeg enda mer på do!” Da forklarte de hvorfor det var slik, selv om jeg allerede visste det. Og fem minutter senere igjen:
– ”Nå må jeg på do!”
Jeg så jordmødrene diskuterte med hverandre om hva de skulle gjøre, så sa de at de ville sjekke åpningen min før jeg fikk gå. Som sagt så gjort, og hun som sjekket meg rynket på pannen…- ”Jeg kjenner ingenting jeg! Ingen kanter eller noe! Du har FULL åpning!” Ettersom hun var en jordmorstudent ble jeg sjekket av den andre jordmoren i samme slengen.
– ”Ja dæven, helt riktig det, men du må nok vente med å presse, fordi hun ligger litt til siden. Så om en halvtimes tid ca kan du begynne å presse, og nå får jo huden din også tøyd seg litt”
 
Nå var klokka 18.45, så vi satt bare der og venta, og jeg kjente pressriene hele tiden. Klokken 19.00 sjekket de hodet igjen, og de sa at jeg var klar til å presse om et øyeblikk. Jeg tror det var da jeg skrek til venninnen min om at hun måtte filme! Klokka 19.05 sa de at jeg kunne presse en gang, men måtte stoppe med en gang så huden kunne tøye seg mer. Nå sto hodet i åpningen, og dette var en utrolig ekkel følelse fordi jeg ville presse henne ut der og da. Men jeg fikk streng beskjed om å vente.
 
Så kom det en ny ri og jeg fikk presse litt til, men måtte slutte da rien var over, og på den tredje rien, klokken 19.07 var hun ute. To minutter tok det og det jeg husker mest var et ”whoosh”. Mannen kuttet navlestrengen og hun ble satt til brystet mitt. Det første jeg tenkte var ”så rosa hun er”. Hun hadde hendene foran øynene hele tiden, det var sikkert veldig lyst for henne, så jordmoren holdt henne opp til meg så jeg kunne se henne.
Jeg fikk også se morkaka, den var ganske så ekkel, men ikke slik jeg hadde tenkt meg i det hele tatt!
 
Deretter ble hun veid og målt samtidig som jeg ble hjulpet bort til sengen der hun fikk sin første pupp. Vi lå der i en times tid og bare koste, og selvfølgelig snakket vi i telefon og informerte nye besteforeldre og tanter og onkler! Sophie Isabell fikk også sin første gave. Den var fra venninnen min og var en kosebamse som var sånn ca på hennes størrelse. Etter gaven så måtte de dra.
 
Så fikk vi gratulasjons – mat med flagg. Og gjennom alt dette satt vi og hørte på en kvinne som skreik lungene ut gjennom ventilasjonssystemet… tviler på at hun hadde epidural. Enten det eller så fødte hun en diger unge!
 
Før jeg skulle flyttes til barsel ble jeg beordret på do, og fikk hjelp bort dit, men før jeg fikk satte meg ned var jeg så nær ved å besvime som jeg aldri har vært før. Alt ble helt hvitt, og hadde ikke den andre pleier kommet og båret meg bort tilbake til senga da, hadde jeg nok gått i dørken. Mannen måtte reise med en gang etterpå og da jeg var trillet opp på enerom fikk jeg være litt med Sophie Isabell, før en pleier hentet henne ut i ti tiden slik at jeg skulle få sove. En eller annen gang på natten kalte jeg på en pleier, så jeg kunne få hjelp til å gå på do. (Og ikke svime av på veien) Det gikk helt fint å tisse, selv om det svidde litt etter de to riftene jeg hadde fått, men det var vanskeligst å gå og jeg ble fort andpusten.
 
De neste dagene kom jeg meg fint, selv om jeg var svært emosjonell. Maten var helt pyton, så mannen hadde med take-away en av dagene. På lørdagen husker jeg at det var grøt og jeg spiste kanel, da hadde jeg sammentrekninger i livmoren igjen, så jeg er sikker på at det var kanelen som utløste det hele! Det verste var når mannen min ikke var der, for da savnet jeg han noe grusomt, og når hun gråt og jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre! (Da følte jeg at alt var håpløst).
 
Så det var vel min fødsel og litt om barselen. Jeg sitter igjen med en god følelse og føler meg veldig heldig i og med at alt gikk så fint. Det er utrolig hva man glemmer av smerte når alt er over!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelIgangsetting med ventetid
Neste artikkelFamilieferie blir fylletur
DEL