Samboeren min sine foreldre bor i Wales, og 3 1/2 uke før termin, hadde vi planlagt å ta en siste tur på besøk til dem før fødselen. Vi tok med oss sykehusbagen, alle papirene og bilstolen bare i tilfelle. Vi dro dit på en fredag, og skulle være til mandag. Det var planen...

Publisert: 11. desember 2013

Jeg var stor under graviditeten og fikk hele tiden høre det. «Er du sikker på at det bare er en inni der?» «Du kommer til å få en enorm baby!» Jeg hadde planer om å skaffe meg en t-skjorte hvor det foran skulle stå «Jeg vet jeg er stor» og på baksiden «…og ja, det er bare en inni der!»

Jeg vagget meg avgårde i sommerens hete, og ingenting var behagelig. Jeg slet med halsbrann og ingen stillinger var gode nok. Vi bor i England og jaggu var det ikke hetebølge her i sommer. Vi måtte kjøpe den dyreste viften til flere tusen kroner fordi alt annet i butikken var utsolgt.

Les også disse fødselshistoriene:

Tristan fikk plutselig hastverk

Leons fødsel tok 50 timer

Trist ikke pappaen fikk vært med på fødselen

Drar til svigerforeldrene i Wales
Vi kom til Wales på fredagen, og søndag morgen klokken 09:30 gikk vannet mens jeg sto i dusjen. Det var ingen tvil! Jeg ropte på samboeren min, og han kom inn på badet. Jeg så ham dypt inn i øynene og sa: "Du må ikke få panikk nå, men jeg tror vannet mitt har gått". "Hva? Men du har jo ingen rier...".

Vel, unskyld meg for å ikke gjøre dette i "riktig" rekkefølge! Vi ringte til fødeavdelingen ved det nærmeste sykehuset, og de ba oss komme inn for en sjekk. Etter en halvtimes tid konstaterte de at vannet riktignok hadde gått, men jeg hadde ingen rier.

Jeg bestemte meg raskt for å reise hjem til England så fort som overhode mulig, for jeg ville ikke være flere timer hjemmfra hvis fødselen skulle starte snart.

Kommer de seg hjem?
Det var 4-5 timer å kjøre hjem. Så vi reiste hjem til svigers, pakket tingene våre, og sa ha det til dem og resten av familien. Helt siden vi var på sykehuset hadde jeg hatt mensmurringer, men jordmødrene hadde da virkelig konstatert at jeg ikke var i fødsel! Kusinen til samboeren min er barnelege og kjente på magen min. Hun mente det var helt trygt å reise hjem. Vi kartla alle sykehusene lamngs ruta i tilfelle det skulle bli behov for det.

Mensmurringene ble sterkere og sterkere. Jeg ropte, skrek og tårene spratt. "Har du rier?" spurte samboeren min. Jeg brølte tilbake "Hvordan i h****** skal jeg vite det? Jeg har vel ikke hatt rier før?"

Jeg fant fram en rieteller, i tilfelle dette faktisk var virkelige rier. Det var fire minutter mellom hver rie, og de varte i mellom 30 og 90 sekunder. Da begynte det å gå opp et lys for meg.

Snur og kjører tilbake
Da vi kom til en rundkjøring spurte samboeren min "Skal vi snu?" "Jaaaaa!" Vi ringte til sykehuset, og jeg klarte å snakke med dem før en rie tok overhånd. De ber oss om å komme tilbake.

Det tok oss 30 minutter å kjøre tilbake til sykehuset. Vi tok heisen opp til fødeavdelingen, men lot bagen være igjen i bilen. Jordmor undersøker meg og jeg har 3 centimeter åpning! Samboeren min henter tingene våre i bilen, og jeg bestemmer meg for å prøve badekaret. Det var ikke noe for meg. Det var varmt, trangt, hardt og bare tull. Jeg var oppi i maks ti minutter.

Lykkelig med lystgass
Da jeg gikk ut av badet og samboeren min kom tilbake fra bilen, ble riene betydelig sterkere. Jeg satt på en pilatesball og så kom lystgassen – den magiske lystgassen! Først likte jeg ikke følelsen og smaken i munnen, men jordmor og samboeren min overtalte meg til å prøve mer, og jeg og lystgassen ble uadskillelige.

Etter et par minutter fikk jeg plutselig trykketrang. Opp på senga med meg, og joda – full åpning. Fra 3 til 10 centimeter på 45 minutter!

I'm amazing
En av de tingene jeg var bevisst på, var at jeg ville unngå å ligge på ryggen under fødselen. Så jeg stilte meg opp på alle fire, og begynte å presse. Riene ble så svake at jeg måtte prøve forskjellige stillinger. Jeg satte meg til og med på do, men ingenting hjalp. Det ble bestemt at jeg måtte ha riestimulerende, så da ble jeg flyttet over til et annet rom, og veneflonen ble satt. Derfra gikk det fort.

Jeg var så høy på lystgass at jeg på et tidspunkt sa: "I'm amazing!" Jeg var så imponert over meg selv.

Les også disse fødselshistoriene:

En sprø fødselshistorie

Måtte klare meg uten smertestillende

Julian hadde navlestrengen rundt halsen

Dette går veldig fort
Mens jeg lå der husker jeg veldig godt at jeg tenkte at det gikk veldig fort. Men jeg var aldri redd. Jeg tenkte også "Er dette alt? Blir det ikke verre?" Jeg husker ikke så mye annet fra dette stadiet enn at lystgassen gjorde meg tørr i munnen, og at samboeren min sin hovedoppgave var å gi meg vann i store mengder.

Den verste delen av fødselen var definitivt å være "fanget" i bilen. Det vondteste var da hodet var på vei ut, men det brydde jeg meg ikke så veldig mye om, for jeg var så nærme målet.

Jeg husker også veldig godt at jeg sa til samboeren min at han ikke skulle være der nede. Vi hadde jo en avtale om at han skulle holde seg oppe med hodet mitt! Men det glemte han visst i all iveren, og han syntes det var helt fantastisk å kunne se da sønnen hans ble født. Han ble tydeligvis ikke traumatisert av det. Samboeren min var utrolig flink, og jeg vil si at han gjorde mye av den samme jobben som den fantastiske jordmoren som tok imot sønnen vår.

Fødsel og frieri
Og så ble Elliot født. Han var 2450 gram, og siden de ikke måler lengden her borte, aner jeg ikke hvor lang han var. Pappa'n gråt og gråt, og fridde til meg gjennom tårene. Jeg svarte "Ja!" og var kjempeglad. Jeg var lettet og stolt over meg selv for å ha gjort en sånn fantastisk bragd det faktisk er å føde et menneske.

Elliot ble altså født i Wales mens vi var på ferie der. Han kan nå spille rugby for Wales, fotball for England og gå på ski for Norge!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn kjapp drømmefødsel
Neste artikkelFødt 11.12.13
DEL