Alt skjedde så altfor raskt. Jeg var klar for å bli mamma, men at det skulle skje så fort og dramatisk hadde jeg ikke forventet meg. Det tok 40 minutter fra vi ante fred og ingen fare, til den lille var ute.

Sist oppdatert: 8. April 2014

Det hele startet med at jeg og kjæresten min endelig hadde blitt enige om at NÅ skulle vi prøve å bli gravide. Vi hadde vært sammen i åtte år og nå var tiden inne for å starte en liten familie. Det føltes ut som en evighet, men det tok ikke lange tiden før det stod GRAVID på testen. Jeg og kjæresten min var i lykkerus og gledet oss ti å fortelle nyheten til venner og bekjente.

Jeg greide jo selvfølgelig ikke å holde den store nyheten for meg selv, så ikke lenge etter hadde vi fortalt det til de nærmeste. De var såklart glade på våre vegne.

Les også:

Hva om hodet ikke er festet?

Hva er vondest – fødsel eller gallestein?

Så lenge varer fødselen

Blør!
I uke seks våknet jeg med en blødning, og verden raste sammen! Selv om mange synes dette er merkelig, at jeg skulle gråte over noe som ikke hadde blitt så stort enda, så hadde jeg blitt glad i den lille i magen allerede. Jeg greide ikke å tenke at nå var den lille kanskje borte? Jeg fikk ordnet en innvendig ultralyd, og gruet meg hele turen til sykehuset. Vi kom inn, og legen begynte å sjekke om alt var bra. Plutselig så vi et lite hjerte som slo! Og fikk bekreftet at det var en liten levende spire i magen!

Svangerskapet går fint
Jeg gledet meg fra første stund. Tiden gikk og sakte men sikkert begynte jeg å få en liten babymage. Jeg begynte tidlig å se etter babyting som klær, interiør til barnerommet og utstyr til den lille i magen. Og endelig kom dagen hvor vi skulle på den ordinære ultralyden, og endelig få se det lille knøttet. Vi fikk se den lille, men om det var en gutt eller jente så de ikke, så det skulle bli en overraskelse.

Jeg hadde nesten ikke lagt på meg noe i svangerskapet, og jobbet nesten full tid. Etter hvert kom bekkenplagene både fremme og bak, og jeg ble sykemeldt. Magen ble bare større og større, og jeg gledet meg mye til å se hvordan den lille så ut – og ikke minst, om det var en gutt eller jente.

Svangerskapsforgiftning
Plutselig gikk jeg veldig mye opp i vekt. Andre begynte å legge merke til hvor mye vann jeg fikk i kroppen på kort tid, og jeg begynte å ane at det kunne være snakk om svangerskapsforgiftning. Jeg hadde time hos jordmor 18. februar, og hun la også merke til alt vannet som hadde kommet brått. Hun målte blodtrykket, og det var veldig høyt. Hun ga meg klar beskjed om at om jeg følte meg dårlig, måtte jeg bare ringe.

Samme dag følte jeg at jeg ble litt mer hoven rundt halsen, men ventet til dagen etter med å ringe jordmorvakta. Jeg kom ned dit og tok en urinprøve. Den viste protein i urinen. Blodtrykket var fortsatt høyt, og jordmoren ringte inn til sykehuset for å høre om jeg kunne komme inn til observasjon. Jeg og kjæresten min tok da fatt på den to timer lange turen til sykehuset. Jeg tok med fødebaggen min, og den lille sin – i tilfelle.

Les også:

Hva skal med i sykehusbagen?

Når er man i aktiv fødsel?

Alt du trenger å vite om keisersnitt

Blir brått dramatisk
Da jeg kom inn på sykehuset, tok de diverse prøver, og vi fikk et rom på føden hvor jeg skulle ligge til observaskon. De tok CTG for å se hvordan babyen ble påvirket av alt som skjedde. Men alt var bra, heldigvis. Kvelden kom og vi bestilte pizza fra Peppes på rommet, og koste oss som om vi skulle vært på hotell. Klokken var da 20.

En halvtime senere begynte jeg å få vondt i hodet, og ble lyssky. Jeg tenkte ikke så mye over det. Cirka 21:10 kom ei jordmor inn for å sjekke blodtrykket. Det var da alt snudde om, og jeg begynte å få kramper. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men på ett minutt var rommet fullt av leger og jordmødre. Jeg lå og ristet og ble etter hvert urolig for hva dette var. Plutselig ble jeg fortalt at det måtte bli akutt keisersnitt. Jeg ble helt fra meg – jeg ville ikke dette. Jeg ville jo føde normalt!

Skulle jo gjøre dette sammen!
Stakkars kjæresten min skjønte ingenting, og ble veldig redd. To-tre jordmødre satt i sengen ved siden av meg, en satt ved siden av senga, det var flere som observerte, og en lege. Det ble satt veneflon i begge hender, og et kateter. Alt skjedde så fort at jeg ble forvirret og redd.

Jeg ble kjørt ned på operasjonsstua. Jeg skulle egentlig legges i narkose, men siden jeg nettopp hadde spist og man skal være fastende før narkose, måtte de prøve å stanse krampene så mye som mulig så jeg kunne få epidural i stedet. Jeg fikk magnesiumdrypp som skulle stanse krampene, og de fikk satt epiduralen.

Babyen kommer til verden
Etter bare none minutter sa de plutselig "Gratulerer, du er blitt mamma". Klokken var 21:54 og det hadde gått 40 minutter siden vi fikk vite at det måtte bli keisersnitt. Jeg ble satt helt ut, og begynte å gråte. Dette var jo noe jeg og kjæresten min skulle oppleve sammen. Vi skulle jo se babyen for første gang sammen! Vi skulle høre den lille gråte for første gang sammen. Og ikke minst skulle vi se om det ble gutt eller jente sammen!

Men jeg lå der alene, redd og forvirret, omringet av mange ukjente i blå uniformer med hvite munnbind. Dette skulle jo være det fineste øyeblikket i livet! Men i stedet endte det opp med å bli det mest skremmende.

Det ble en liten gutt!
Jeg hørte den lille gråt, og legene lurte på om jeg ville vite hva det ble, og holde ham før han ble kjørt opp til pappaen sin. Han ventet oppe på føden, og var sikkert like redd og forvirret som meg. De fortalte at det ble en liten gutt. Jeg fikk holde ham for første gang, og tårene bare fosset ut – både av forvirring og glede. Han var perfekt!

Jeg ble sydd sammen og kjørt opp på intensiven. Jeg lå det i en time, og begynte å bli irritert over at jeg ikke fikk se kjæresten og sønnen min med én gang. Men plutselig, det fineste øyeblikket i mitt liv – der kom kjæresten min trillende med den perfekte lille sønnen vår, Adrian! Jeg var utmattet og sliten, men det var så godt å endelig se den vesle babyen min som jeg hadde lengtet sånn etter.

Jeg lå på intensiven i to døgn mens kjæresten min og Adrian lå på føden. Etter tre dager fikk vi alle et rom sammen på barsel, og endelig kunne vi være sammen.

Alt gikk bra til slutt
Jeg har måtte bearbeide alt som skjedde. Mange vil nok si at det var fint at ting skjedde så fort, og at babyen var frisk – og selvfølgelig var det det. Men hadde jeg fått velge selv, ville jeg heller hatt rier og kunne føde normalt. Noe som kunne forberedt oss litt på at nå skulle vi bli foreldre.

Den lille gutten vår ble født 19. februar 2014, og var helt perfekt! Bare én dag etter vi var hos jordmor. Hun ble ganske så paff da jeg fortalte at han var født.

Legene forklarte at jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning, og at det var bra at jeg var på sykehuset da krampene begynte. Jeg vil ikke en gang tenke på hvor galt det kunne gått om vi ikke hadde vært på sykehuset da jeg opplevde det mest skremmende øyeblikket i mitt liv.

Nå er alt fint med både mor og barn, og vi er en opplevelse rikere!

Hva synes du om artikkelen?