Fredag 6.mars 09 var jeg på overtidskontroll på Haukeland sykehus. Jeg var 1 uke over termin og ganske trøtt og lei. Jeg følte at babyen aldri ville komme ut. Det var på grunn av mistanke om stort barn at jeg fikk komme litt tidligere til overtidskontroll.

Publisert: 10. desember 2009

Det var jeg glad for, og jeg håpet jeg fikk høre at jeg var moden og kunne gå i fødsel når som helst. Først ble det utført ul-undersøkelse. Vi så tydelig at det var en frisk og sprek gutt i magen, alt så fint ut. Legen tok mål av han, og regnet ut at han var rundt 4,3 kg. Så mistanken om et stort barn ble absolutt bekreftet. Jeg tenkte med skrekk og gru på fødselen, men legen beroliget meg med at det sikkert gikk helt fint, og at størrelsen på barnet ikke nødvendigvis hadde så mye å si.
 
Ikke moden ennå
Hun undersøkte meg så nedetil, og kunne konstatere at jeg ikke var moden, og at jeg ikke måtte regne med å gå i fødsel i helgen. Hun ba meg gå hjem, slappe av og prøve å ikke tenke for mye på det. Jeg dro hjem, litt skuffet selvfølgelig, men hadde forsatt håpet om en naturlig fødsel.
 
Søndag kveld, 8.mars, hadde jeg mer vann i føttende enn jeg noensinne hadde hatt. Samboeren min overtalte meg til å dra til en sjekk på sykehuset. Og det var bra vi gjorde, jeg hadde mye proteiner i urinen, så var det helt klart at jeg hadde svangerskapsforgiftning. De ville ha meg til observarsjon over natten, noe som jeg der og da tok ganske tungt. Jeg ville hjem i min egen seng. Jordmor sa at jeg sikkert kunne dra neste morgen, for de satte ikke i gang en fødsel «uten videre». Selv om jeg egentlig ikke ønsket å bli satt igang, så ble jeg ganske skuffet. Jeg følte at babyen bare ble større og større og at han aldri kom til å komme ut.
 
– Du blir igangsatt i løpet av noen timer!
Jeg fikk ikke sove i det hele tatt den natten, men lå og leste og tenkte på hva som kom til å skje nå. Mandag morgen, 9.mars, kom legen inn til meg, og sa at jeg kom til å bli satt i gang i løpet av noen timer. Jeg var så lettet, og ikke minst spent! Endelig skjedde det noe! Jeg ringte samboeren min, som også var glad for at ting gikk fremover. Jeg fikk satt inn et ballongkateter, noe jeg syns egentlig var litt vondt, faktisk så gråt jeg litt og jeg kan huske jeg tenkte «hva når jeg skal føde, hvor vondt blir det?».Resten av dagen gikk med til soving, lesing, venting og tre ctg-undersøkelser.
 
Klokken 21 om kvelden var det ikke skjedd så mye mer, og kateteret datt ut av seg selv. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få modningspiller morgenen etter, med mindre jeg var gått i fødsel.
Jeg la meg for å sove, og håpet jeg skulle gå i fødsel i løpet av natten.
Tirsdag, 10. mars var jeg ikke gått i fødsel, og fikk to modningspiller. Jeg måtte ligge i ro i to timer og fikk ctg-undersøkelse. Men i 11-tiden begynte ting å skje. Jeg kjente små sammentrekkninger i magen, med 8 minutters mellomrom. De var ikke særlig vonde, men jeg kjente jeg ble litt kvalm på toppen av dem.
 
Så kom riene…
Riene forsatte å komme jevnt og trutt, noen var vonde-andre ikke. Jeg ble dårlig i magen av dem, og kunne virkelig ønske jeg var hjemme på mitt eget bad. Kl 15.30 var samboeren min ferdig på jobb og kom spent opp på sykehuset. Fem minutter etter senere ble jeg undersøkt igjen. 
Jordmoren sa jeg ikke måtte håpe på en kjempefremgang, siden riene hadde vært litt uregelmessige inmellom. Jeg håpte likevel!
«Oi, her har det jammen skjedd ting» sa hun og smilte. «Du har tre, 
nesten 4 cm åpning, så nå skal jeg gå å finne en fødestue til deg».
  
Jeg ble selfølgelig kjempeglad og gledet meg til å komme meg ut av fellesrommet, som jeg hadde tilbrakt halvannet døgn på.
En halvtime senere var jeg tildelt fødestue. Jeg var heldig og fikk en av de nyoppussede stuene. Den var lys og fin, og hadde badekar og dusj. Jeg fikk opp håpet igjen om en fin og naturlig fødsel. Riene var ikke så kjempevonde, og jeg følte at energien var på topp. Jordmor og jordmorstudent var flotte og jeg følte meg vel ivaretatt.
 
– Du må ha epidural
Etter 1 time på fødestuen, fikke jeg beskjed om å komme meg opp i fødesengen, for nå skulle de ta vannet. Det gikk helt fint og vannet hadde normal farge. Jeg var klar for å sette meg ned i lenestolen igjen og nyte utsikten over bergen by i solnedgang.
Men den gang ei. Jeg fikk beskjed om at de nå kom til å sette epidural, fordi jeg hadde høyt blodtrykk. Epiduralen ble satt, og føselen ble med ett ganske tekninsk. Epiduralen førte til at riene dabbet av og jeg ble satt på drypp. Jeg hadde ledninger overalt og andrenalinet raste gjennom kroppen. Jeg skalv og ville opp å gå, men det fikk jeg ikke lov til. Jeg måtte fint holde meg i fødesengen- som egentlig føltes som en benk.
 
«Et rotterace med epidural og drypp»
Jeg hadde vondt i ryggen og det ble et rotterace med epidural vs. 
drypp. Desto mer epiduralbedøvelse- desto mer drypp. Timene gikk, og jeg fikk sakte men sikkert mer åpning. I 4-tiden om natten hadde jeg full åpning og pressveer. Jeg fikk beskjed om ikke å presse, for barnet var ikke langt nok nede i bekkenet. Riene var vonde. Jeg gråt og syntes fryktelig synd i meg selv.
En halvtime senere kunne jeg enedelig begynne å presse. Det var deilig å endelig kunne jobbe litt mot smertene.
 
Etter  å ha presset i rundt 20 min, var barnet bare såvidt kommet litt lengre ned  i bekkenet. Da kom to leger inn. De konstaterte at alt så greit ut og ville prøve litt til. Anestesilegen kom også inn, sammen med barnepleier- noe jeg tok som et veldig godt tegn. Det var nå ganske mange personer inne på fødestuen, men de var alle god støtte for både meg og den kommende far. Etter to pressrier til, begynte barnet å bli litt stresset under riene.
 
Tang? Sugekopp? 
Og legene sa at nå ville de bryte inn i fødselen. Vi skulle forsøke med tang. Jeg syntes tangen så utrolig skummel ut, men jeg stolte på legene. Men tangen fikk legen ikke inn og rundt hodet til barnet og vi måtte ta ibruk vakum istedet. Jeg var veldig klar for å få barnet ut, men gruet meg fælt til hodet skulle stå i spenn i åpningen. Legen dro og jeg presset- men ingenting skjedde.
Kl var nå blitt godt over 6 og det ble ringt på overlegen, som hadde bakvakt den natten. De fortalte meg at hun skulle gjøre ett forsøk på å dra barnet ut. Jeg var bare opptatt med å få ut barnet, på en eller annen måte, mens samboren min satt med hjertet i halsen og tårer i øynene å fulgte med på barnets hjerterytme på skjermen bak sengen. Den sank skremmende lavt under hver rie.
 
Overlegen kom rimelig kjapt. Hun var en bestemt, men hyggelig dame. 
«Nå skal jeg dra en gang, hvis ikke babyen kommer da, så går alarmen og det vil bli keisersnitt.» Jeg ble kjemperedd og håper bare at hun skulle klare å dra han ut. Det klarte hun ikke.
Det ble trykket på alarm-knappen, det ulte og blinket i røde lys. Og det kom enda flere personer inn i rommet. De tok tak i sengen og hastet avgårde over gangen til operasjonstuen. Jeg var veldig redd, men likevel lettet.
Det siste jeg husker var at jeg fikk en maske over nese og munn.
Tre timer senere våknet jeg opp i en god seng, og en hyggelig sykepleier smilte og spurte hvordan jeg følte meg.
«Nå er jeg mamma,» sa jeg «ja, det er du, samboeren din er på vei opp». Og inn døren kom en nybakt pappa med stjerner i øynene, som kunne fortelle at vi hadde fått verdens nydeligste sønn på hele 4990 gram og 56 cm.
 
– Det var verdt det!
2 minutter senere kom barnepleier trillende på en liten gutt som endelig skulle få treffe mammaen sin. Og i det øyeblikket jeg fikk han i armene mine, så visste jeg at jeg var verdens heldigste.
Ludvig var kommet ut 7 minutter etter at alarmen gikk, skrek med en gang og var helt frisk.
Fødselen blir kanskje ikke som  man forventer, og ikke alle fødselsopplevelser er gode, men det er verdt det!
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHar du prøvd Babyverdens julekalender?
Neste artikkelKritisk til flere igangsatte fødsler
DEL