Da vi fikk vite på ultralyd at vi ventet tvillinger, var det jeg som taklet det best. Mannen min fikk litt sjokk, stakkars, og måtte sette seg i en stol.
Siden det var tvillinger gikk vi til litt hyppigere kontroller, og etter en stund fikk vi vite at det var en gutt og en jente der inne. Da vi etter hvert fikk vite at gutten var antatt å veie 4 kilo og at jenta var litt mindre, begynte jeg å grue meg til å føde. Har liksom alltid trodd at tvillinger var litt mindre enn andre jeg da, men nei, disse var store. Jeg er ikke stor, men det er mannen min, så vi tenkte at det kanskje var siden han var stor og kraftig.
Les også: Tvillinger eller enda flere?
Klar for å få dem ut
Siden de var store følte jeg meg etter hvert som en koloss. Da riene begynte var jeg bare glad for å få dem ut. Men så satte riene virkelig i gang og det var forferdelig vont! Jeg lå faktisk der og angret på at jeg hadde lagd dem – at dette skulle jeg aldri gjort.
Jeg ville så gjerne være flink for mannen min helst føde uten en lyd, men slik ble det ikke. I begynnelsen bare stønnet jeg, men etter hvert satt jeg i badekaret og gråt.
Jordmor sa at jeg som er ganske sta og ville klare meg uten smertestillende, er livredd for nåler og stikk, kunne prøve å sitte på kne for nå var det full åpning.
Christian blir født
Så kom Christian – han påførte meg de værste smertene jeg noen gang har kjent! Jeg hylte så tak og vegger ristet. Så endelig var den skjønne store gutten vår der. Han var virkelig stor og nydelig, gode lunger var det og. Jeg lå å holdt ham til brystet, noe som satte i gang riene igjen tror jeg, har jeg hørt i alle fall.
Les også: Hva kjennetegner en tvillingfødsel?
