En fødsel uten sensur - bør ikke leses av sarte sjeler og mannfolk..

Sist oppdatert: 10. august 2012

Datoen er 16. mai og jeg har stadig 6 dager igjen til termin. Kroppen min har de siste ukene gjennomgått daglig refs i form av murringer, kramper, sammentrekninger og nedpress. Kort fortalt – jævlig mye vondt.

Jeg har nå gitt opp håpet på at hver minste unormale smerte nedentil er et tegn på fødsel, og det er kanskje ikke så rart at når jeg nå våkner av menslignende smerter i underlivet tenker at «jaja, sikkert normalt dette og», snur meg og forsøker å sove videre.

Les også: Nå nærmer det seg!

Maserier?
Smertene kommer og går, enda en plage som skal stjele nattesøvnen min, så jeg gir opp sove-lenge-prosjektet og tar meg heller en dusj. «Masrier?» tenker jeg. Alle gravide snakker om masrier, og siden jeg er gravid bør jeg jo strengt tatt vite hva dette er. Så der står jeg da, i dusjen, og tenker at disse smertene, som ikke er direkte vonde, mer ubehagelig, minner i grunn veldig om mens smertene jeg har hatt en gang i måneden siden barneskolen, så avgjort er «masrier». Nå er jeg relativt fornøyd med meg selv, som har løst enda et av disse gravid mysteriumene.

Klokka nærmer seg 12.00 og jeg føler disse masriene, eller kanskje det er kynnere, (kan noen snart fortelle meg forskjellen?) kommer ganske så regelmessig. Siden jeg fant en sånn fancy rieregistrerings app på mobilen her om dagen tenker jeg at det jo er en glimrende mulighet for å teste denne ut. Så jeg setter meg ned og tar tiden, med min geniale app. Med forbauselse ser jeg at kynnerne, masriene, eller hva de nå er, kommer med 10. minutters mellomrom. Er dette et tegn på en fødsel da? Jeg har jo latt meg fortelle at når fødselen er i gang så vet man det, for den smerten kan man ikke ta feil av. Vel.. Jeg vet ingen verdens ting, så da er det vel ingen fødsel da?

Les også: Hva påvirker riene?

Jordmor mener det er rier
Jeg ringer mannen i 12-tiden, hvor han haster hjem for å rekke jordmortimen jeg har klokken 13.30. Masriene mine har økt litt i styrke, og de varer nå litt lenger. Jordmor ser litt rart på meg og sier at dette nok er ordentlige rier. At vi må forberede oss nå. Så da er altså fødselen i gang da? Skal jeg ikke ha kynnere eller masrier først? Hun ber oss dra hjem og slappe av, sove litt, og vente på at riene skal komme med 5 minutters mellomrom. Da kan vi ringe føden.

Så da drar vi altså hjem igjen, jeg med rier som kommer hvert 10. minutt og mannen med en undrende mine. «Da blir det baby i dag da?» sier han. «Kanskje» sier jeg, for jeg er fortsatt ikke overbevist. Skal ikke rier liksom være vonde da? Mannen tar seg en lur mens jeg tråler facebook og chatter med diverse for å få tiden til å gå. Vi ser litt på tv, jeg børster hunden, og tar noen telefoner. Vi lager middag som vanlig, og dagen går mens vi hele tiden tar tiden på riene mine. Det er ingen forandring, og jeg mister etter hvert troen på noen fødsel, og er igjen gått tilbake til min egen diagnose; nemlig masrier.

«Kommer ikke riene dine oftere nå?»
Klokka 20.00 vurderer jeg å ringe TV2 og gi dem en salig skyllebøtte. Her har jeg ventet hele dagen på en episode av Amazing Race, og så velger de å sende kampen mellom Rosenborg og Hønefoss i stedet! Tenk å ødelegge en onsdag på denne måten…

Siden TV2 neppe vil snakke med en illsint gravid kjerring med rier nøyes jeg med å skjelle ut min meget fotballinteresserte mann, som jo naturligvis er en av grunnene til at TV2 kan foreta seg slike omrokkeringer i beste sendetid. Midt i en real utblåsning sier han så nett; «Kommer ikke riene dine oftere nå?» Jeg trekker pusten og ser på mobilen. Det er nå 6 minutter mellom hver rie. Shit, da blir det fødsel da?!

Les også: – Riene blir ikke verre og verre, men bedre og bedre

Ankommer føden
Rundt klokka 21.00 ankommer vi føden, med fødebaggen i bilen. Vi regner jo med å bli sendt hjem igjen, det er jo det alle andre blir ikke sant? Vi møtte en kjempe trivelig jordmor som tok meg inn for en CTG registrering. Riene gjorde fortsatt ikke særlig vondt, men de kom nå med ca 4 minutters mellomrom. Jordmor fortalte oss at vi ikke måtte ha for høye forventninger til hvor stor åpning jeg hadde, for slike ting tok lang tid for førstegangsfødende.

Mens hun sjekker ut underlivet mitt utbryter hun plutselig; "oj, du har jo 5cm åpning, du er jo halveis i fødselen, jeg kjenner hodet hans". Hæ? Når skjedde det? Hodet? Nå? Jordmora presser og strekker noe nedentil som gjør hinsides vondt, og plutselig blir riene mine kraftigere.

Blir det fødsel før 17. mai?
Jeg ser på klokka, 21.30, og tenker at nå må babyen ha det jævlig travelt, ellers blir han født på 17. mai...

Vi blir tildelt et føderom. Her dumper jeg ned i en stol med en rispose på magen og en kopp kaffe. Jeg ringer til mamma og forteller henne at jeg er halveis i fødselen. "Og så sitter du og drikker kaffe? Du skal jo liksom ha kjempe vondt du nå!"

Klokka er 23.30 og utsiktene for et 16. mai barn er heller dårlige. Det er slutt på milde rier og kaffedrikking i en stol. Jeg ligger nå i senga iført den sexy blå kjortelen med herlig nettingtruse til. Smertene har virkelig tatt seg opp, og på dette tidspunktet revurderer jeg alt. Jeg angrer hele graviditeten og sverger herved til et videre liv i sølibat.

Les også: Alt du trenger å vite om vannavgang

Ler seg gjennom riepausene
Så introduserer jordmor meg for lystgassen. Til å ha vært edru i over 9 måneder ble jeg mildt sagt dritings etter første forsøk. Slik lå jeg da, i senga med intense rier, med mannen ved min side, mens jeg lo meg gjennom riepausene, rusa på lystgass. En kort liten time var livet i sølibat glemt og alt var strålende rosenrødt og vakkert.

Klokka er nå 01.00 og vi må bittert innse at babyen vår ikke hadde noen planer om å ankomme 16.mai. Smertene river og sliter i kroppen min, mens jeg tappert tenker at jeg skal klare en rie til før jeg ber om smertelindring. Selv om smertene er over alle terskler jeg kan oppdrive finner jeg fortsatt den epiduralnåla så skremmende at jeg konkluderer med at smerten må være enda verre før jeg ber om det. Snakker om dumskap..

En veldig stolt pappa holder sønnen sin for første gang.

Tror hun er døden nær
Like før klokka 02.00 tar jordmora vannet. Det fosser ut og riene blir umiddelbart verre. Nå er planene om sølibat skjøvet langt vekk og erstattet med ren død. Jeg er overbevist om at nå er jeg døden nær. Snart vil jordmora stå over meg, som på amerikanske sykehusserier og si: "Time of death 02.00". Jeg skal akkurat til å skrike ut etter epidural og alt annet som eksisterer av smertelindring da jordmor plutselig spør om jeg vil presse. Presse? Nå? Nei, jeg skal jo ha smertelindring!

Jeg har hørt en tidligere beskrivelse av en fødsel hvor det ble sammenlignet med å presse en vannmelon ut av ræva. Hvis du legger på 20 vannmeloner så kanskje. Nå er jeg ikke lenger bare overbevist om at jeg vil dø, døden er på dette tidspunkt mye mer forlokkende enn det faktum at min egen baby er på vei ut.

Les om smertelindring

Snart ute?
Jeg skriker etter å få slippe, få lov til å gi opp. Det virker ikke som at jordmor egentlig tar noen notis av mine dødsrop. I stedet forsøker hun å være oppmuntrende, hvorpå hun hevder at sønnen min bør være ute til kl 03.10, alt vil snart være over. Klokka er nå 02.56. Når klokka altså passerer 03.10 og det fortsatt ikke ligger noen baby på brystet mitt kan vi vel mildt sagt si at jordmors liv henger i en tynn tråd.

Endelig i mammas armer!

Etter 12 timer med uvitende rier, 5 timer med smertefulle rier, halvannen time med beinharde pressrier som førte til klipping, blodsprut og et knekt halebein, får jeg endelig min sønn på brystet. Klokka rakk å bli 03.36 den 17. mai før han valgte å la sin mor slippe mer smerte.

Les også: - La navlesnoren få pulsere ferdig

Var vel ikke så ille, likevel?
I det han legges på brystet mitt slår et massivt hukommelsestap inn og jeg er plutselig av den oppfatning at denne fødselen jo var lekende lett. Smertene minnes jeg som overkommelige, og det faktum at min sønn på 3365 gram og 49 cm nettopp har blitt presset ut av min bare 10 cm åpne vagina er ikke lenger en skrekkhistorie, men nå et kjærkomment minne. Pussig hvordan vi kvinner kan forandre mening på bare noen sekunder.

Min mann ser beundrende på meg, hvor han utbryter; "Mannfolk kan si hva de vil, men fy faen, det der hadde jeg aldri greid!" Godt vi er enige om noe...

Mamma Kristina er overrasket over hvor fort all smerte er glemt når babyen endelig er kommet til verden.

Les flere fødselshistorier

Les alt om fødsel

Les om babyens utvikling måned for måned

 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHver mor sin ammehistorie
Neste artikkel3D-modell i stedet for ultralyd?
DEL