Det hele starta med overtidskontroll 12. mars, 10 dager over termin. Jeg kom hjem med verdens største smil 1 cm åpning og fått lovnad om å bli satt i gang den 14. (på bursdagen min). Trodde jo ikke at noe var på gang i det hele. Når jeg la meg denne kvelden så hadde jeg utrolig vondt i ryggen.

Publisert: 21. februar 2008

Tok meg to paracet og sovna ganske kjapt tror jeg, men våkna klokka 2 igjen. Måtte skikkelig tisse og kynneren var i grunnen kjempe vond. Tenkte ikke at dette kunne være begynnelsen på noe. Litt fjern jeg da. Så slik fortsatte det hver eneste time igjennom natten. Jeg måtte opp å gå på do og fikk bare vondere og vondere.
 
Så i 6 tiden så slo det meg at… hmmm kanskje jeg skal ta tiden. Og i en time, hvert 7 minutt så fikk jeg vondt. Så når sambo våkna kl 7 forsto han at jeg var i gang. Jeg lå lys våken (til vanlig er jeg et slakt kl 7 om morgenen) og kikka på ham. Der lå jeg med verdens største glis.
 
Vi sto opp og jeg forsikra ham om at jeg var i kjempe form og at han skulle dra på jobb. Syns han også skulle legge igjen visa kortet sitt for jeg skulle ut på shopping, for disse riene var jo ikke noe å snakke om. Men det ble ikke akkurat shopping på meg denne dagen…
 
Kl 10 ringte jeg føden og sa at jeg nok kom i løpet av dagen. Var så usikker på når jeg skulle dra. Bor jo 300 meter fra sykehuset så jeg er jo kjempe heldig å ha dem så nærme. Klokka 12 ble det for mye for sambo, han kom hjem fra jobb. Han takla ikke å være der noe mer. Han handla med seg noe lett for meg å spise. Tenkte det var lurt å spise nå som jeg var i form.
 
Rundt halv to begynte riene å virkelig sette seg og jeg følte jeg ville i det minste inn for en sjekk på sykehuset. Første jordmor jeg hadde, er jeg glad jeg bare hadde i en god time. Hun var av en slik person jeg bare ikke takler. Slik overpositiv person, hvor alt er flott og fint. Jeg takler bare ikke slik når man ligger og har vondt, men det gikk jo bra altså.
 
Jeg bad om å få klyster og det angra jeg VELDIG på. Jeg huska at jeg reagerte kraftig sist jeg fikk det, men slik som dette var det ikke sist. Jeg satt på potta jevnt i 4-5 timer. Bæsja blod til slutt! Riene satt kraftig i lårene, så jeg hadde problem med å reise meg opp, men hver gang jeg sto så måtte jeg også på do. Så jeg jobba meg første tiden igjennom riene ved å ligge. På grunn av den kraftige reaksjonen jeg fikk av klyxen ble jeg flyttet til forføden, for jeg ville ikke hjem i det hele tatt. Jeg hadde så vondt i magen pga klyxen, samt riene kom oftere og oftere…
 
Da jeg kom på forføden kom neste jordmor med student. Denne jordmora var hun som hadde overtidskontrollen samt en CTG tidligere. Veldig hyggelig. Men studenten var jo den som ble sendt inn når jeg trengte hjelp/råd. Og jeg forstår jo at studenten må øve seg, men kan si at i løpet av denne fødselen så opparbeidet jeg en hat følelse overfor studenten. Hun var ikke noe flink med mennesker, veldig tafatt og du følte du måtte klappe i hendene for at hun skulle gi deg sin fulle oppmerksomhet. Jeg likte henne ikke! Men jeg fikk meg ikke til å spørre etter jordmor når studenten kom…
 
Det var på dette skiftet at jeg begynte å spørre etter ting som skulle lindre smertene litt. Først var det varme risposer. Det tok studenten over en halv time å finne første rispose. Var ganske frustrerende at hun brukte så vanvittig lang tid. Men det tok ikke lang tid før risposer absolutt ikke hjalp. Jeg bad om å få bruke badekaret. Før jeg fikk det skulle jordmora sjekke åpningen. Det var skikkelig pyton når jordmora sjekka åpningen, for etter henne var det studentens tur. Hun gjorde det så vondt, aner ikke hva hun gjorde, men det var ikke noe godt.
 
Uansett så fikk jeg badekar sånn ca kl 19. Det var jo helt himmelsk. Gud så godt det hjalp mot riene. Ikke det at de tok bort smertene, men det var så mye enklere å jobbe seg igjennom. Med en gang ble det litt lenger mellom riene, men hyppigheten gikk snart opp igjen. Etter en god time i badekaret ble jeg fryktelig varm. Det ble litt ubehagelig, så jeg tappa karet tomt for vann flere ganger slik at jeg skulle «fryse» litt mellom slagene. Når klokka nærma seg 21 var det på tide med lystgass, hihihi.
 
Lystgassen var himmelsk i begynnelsen. Herregud så rusa jeg ble. Det var helt skjønt, alle smerte og problemer forsvant som dugg for solen på et øyeblikk.. Jeg hadde etterligna bikkjene mine og mye annet morsomt i denne «rusen». Sambo holdt på å le seg i hjel av meg. Hun jordmor studenten dro ikke på smilebandet en gang. Men det tok ikke lenge før riene tok meg igjen også med. Og de føltes ut som de kom non-stop i en periode.
 
Jeg nektet å fjerne maska fra ansiktet. Annet når jeg snakka, men prøvde å snakke kun på utpust så virkningen av lystgassen ikke forsvant. Rundt kl 22 ba jeg om epidural. Perfekt timing. Midt i nytt vaktskifte. Jeg bad jordmorstudenten gå og hente hjelp med en gang. Alt hun sa var at hun hadde sagt i fra. Hun ville bare ikke hente hjelp. Var jo kjempe redd for jeg mista helt kontrollen. Det tok sikker 20 minutter før noen kom. Jeg gråt non-stop av smertene og hadde mest lyst om jeg hadde klart å slå hun studenten rett ned! Kunne hun ikke bare gå og be om hjelp da…Jeg husker ikke så mye etter dette, bare bruddstykker.
 
Den nye jordmora var verdens supreste, selv om jeg startet med å være sint på henne. Hun slo av lystgassen for å få meg klar nok til å få vite med 100 % sikkerhet at jeg ville ha epidural, for jeg hadde sagt det når jeg kom at det skulle jeg ikke ha. Dumme meg! Hun fikk klar beskjed at epiduralen skulle jeg ha og slo ikke hun på lystgassen snart så kom jeg til å klikke.
 
Jeg ble flytta i fødesengen, hadde 7 cm åpning og ting ble gjort klart for epidural. Nå kom riene uten stopp føltes det. Jeg hylte og vrei meg i senga og reiv ut kanylen til dryppet som skulle klargjøre for epidural. Jeg hadde så vondt jeg klarte ikke å si noe, men det var også da hjertelyden til babyen raste. Jeg hørte at de sa den var nede i 74. Kjente jeg ble fryktelig redd.
 
Blodet fossa ut hånden min også. De sprang for å ringe etter lege. Jordmora tok vannet og når det i tillegg kom ut veldig misfarga og klumpete steg pulsen i fødestua. De fikk festa et eller annet på hode til babyen og lystgassen ble nok en gang fjerna. Hjerterytmen stabiliserte seg igjen. Jordmora kom til meg og sa at epidural var ikke lenger aktuelt at vi måtte tenke på babyen.
 
Jeg fikk nytt drypp satt inn for å øke intensiteten på riene. Jeg huska jeg fikk beskjed om at jeg hadde full åpning, men måtte snu meg å henge over senga slik at babyen skulle komme lenger ned. Da oppdaga jeg den teite studenten. Hun ville få med seg action og ta dobbelt skift. Hun fikk en mer passiv rolle nå, men bare at hun var der gjorde meg sint og frustrert, men klarte ikke å utrykke det. Så jeg prøvde å ignorere henne.
 
De neste timene så var det mye skifting av stillinger. Fra å stå på kne i senga, på siden, på rygg osv. Det ble tilkalt en ekstra jordmor, samt at legen nå var der hele tiden. Ved halv ett tiden begynte de å fortelle meg at jeg skulle presse. Jeg hadde null behov for å presse siden babyen lå så høyt oppe, så fikk jeg ikke den naturlige pressfølelsen. Det var kjempe frustrerende. For der sto tre stykker og bad meg presse og alt jeg kjente var masse smerter.
Når klokka nærma seg ett begynte jeg å be om sugekopp. Jeg hadde jo sett en liten sak de kalte kiwi på omvisningen på føden og tenkte en sugekopp er bare til hjelp. Legen sa til meg at sugekopp skulle jeg få klokka halv to. Alt jeg fokuserte på nå var klokken. Legen var overbevist om at lille Isak ville komme innen halv to.
 
Jeg pressa alt jeg kunne, men ti over halv to så ba legen om sugekopp. Her fikk jeg fullstendig panikk. Det var ikke den lille saken jeg så på omvisningen, men en stor maskin, med grønn slange hvor en metallkopp var festet i enden. Huska jeg fikk et snev av panikk når legen skulle til å sette det opp i det aller helligste. Men jeg var samtidig så borte at jeg husker ikke om det gjorde vondt en gang. Alt jeg huska var at nå måtte jeg være flink til å presse.
 
Jeg pressa som en helt hele veien, men Isak satt bom fast. Kun bakhodet hans som kom. Han lå med ansiktet opp. Rundt ti minutt med sugekopp, så falt den av. Da huska jeg legen sa, dette må bli snitt. Jeg og sambo trodde at nå skulle de klippe meg. Isak var jo så nærme å være ute, bare en 1-2 cm igjen sa de. Men da de dro meg ut av fødesengen og jeg sto på gulvet der, blod over alt og de kom inn med en ny seng så forsto jeg at det ikke var å klippe mellomkjøttet det var snakk om, men keisersnitt.
 
Tenkte stakkars sambo, for dette får han ikke være med på. Oppe i senga ble jeg kjørt i all hast ned til operasjon. Huska de gav sambo beskjed om å bli stående ute. Inne i salen var det kaotisk følte jeg. Masse folk som holdt på å kle på seg. Huska jordmora sa til meg at nå må du hjelpe oss og få deg over på operasjonsbordet. Akkurat da kom en rie. Jordmor snakka meg igjennom den og strøk meg igjennom håret.
 
Og så var det over på operasjonsbordet, jeg fikk surstoff i en maske og jeg huska at det siste jeg tenkte at jeg håper dette går bra for oss begge. Jeg kjente jeg var veldig redd, men mest fordi det gikk så fort og jeg ikke visste hva som skulle skje. Det er sykt å tenke på at 3-4 minutter etter at jeg ble trilla inn på operasjonssalen kom de ut med lillegutt til pappaen sin.
 
De to ble sittende på fødestua i ca to timer helt alene. Pappaen var kjempenervøs. Han ante ikke hva han skulle gjøre med den lille skapningen han hadde i armene og heller visste han ikke hvordan det gikk med meg.
 
Rundt 04:30 begynte jeg å våkne opp på intensiven. Jeg huska øya gikk i kryss og en dame sto over meg og lurte på om jeg hadde det bra. Jeg spurte etter sambo og baby og om alt hadde gått bra. Tårene trilla. Var jo redd for at ikke alt var bra. Men det var det heldigvis.
 
Sambo og lille Isak fikk komme å besøke meg i ti minutter. Jeg stilte sambo to spørsmål, det første var om det var en Isak siden jeg ønska det navnet, og han sa han ville se gutten før vi bestemte navn. Til det spørsmålet fikk jeg ja. Så spurte jeg hvor stor han var… 51 cm 3690 gr. Jeg gråt non-stop mens de var der. Når de dro fikk jeg beskjed om å sove, men det gikk ikke.
 
Jeg maste etter lille Isak hele morgenen også. Først i 11 tida kom de endelig med ham, samt sambo kom. Og kl 12 ble jeg trilla opp på føden. Var der totalt 6 dager. Hadde nok dradd hjem etter 4 dager hadde amminga gått i boks, men det gjorde den ikke før Isak var 3 uker. Men jeg hadde for det meste supre folk rundt meg hele tiden.
 
Jordmoren som tok imot Isak var bare helt super. Kunne ikke bedt om bedre jordmor. Hadde det ikke vært for henne så hadde jeg ikke klart å dradd hjem med den sikkerheten og tryggheten som hun gav meg. Legen som også var med under fødselen og som tok ks var super også. Hun kom innom meg hver eneste vakt hun hadde den uka jeg var der. For hun måtte bare se den søte gutten min sa hun.
 
Selv om jeg tenker ofte på fødselen min, og spesielt det kaoset jeg følte på når hjertelyden sank og da det ble avgjort ks og stresset som var i operasjonsalen. Så vet jeg at jeg uten tvil vil ha flere barn. Jeg tror nok at det vil sitte med meg en stund og sikkert også dukke opp igjen ved et eventuelt senere svangerskap. Men tror det skal gå bra, selv om det var en skremmende opplevelse. Mye verre nå når jeg tenker på det, enn da jeg sto midt opp i det…
 
Ble veldig langt det her… Men var så mye å fortelle… Må legge til at Isak kom til verden på mammas bursdag!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFra 2 cm åpning til fødsel på 15 minutter
Neste artikkelMin 10 minutter lange fødsel!
DEL