Store Emilian satt bom fast, men måtte ut. Plutselig var fødestua full av mennesker som hjalp ham til verden. Til slutt måtte de med vilje brekke armen hans for å få ham ut. Her forteller mamma'n til Emilian om fødselsopplevelsen.

Sist oppdatert: 9. februar 2012

Tirsdag 22.06 kl 08 dro jeg inn på sykehuset ved godt mot. Jeg skulle settes i gang før tida pga svangerskapsdiabetes, og stort barn. Det viste seg at vannet mitt hadde begynt å gå av seg selv kvelden før. Men hadde ikke noen rier (med unntak av kynnere jeg hadde hatt lenge) og heller ikke noe mer åpning enn 2 cm (som jeg også hadde hatt noen uker).

Les alle fødselshistoriene

De valgte å vente litt for å se om jeg kom i gang selv. Jeg ruslet rundt noen timer, men ingenting skjedde, og fikk etterhvert pille nr 1 og 2 uten særlig effekt. Fikk stadig sterkere ryggsmerter, men ikke effektive rier og ingen åpning. Begynte på itravenøs antibiotika pga langvarig vannavgang. Hele natta gikk uten søvn oppe i prekestol pga ryggsmerter.

Endelig skjer det noe
Neste morgen kom legen som hadde fulgt meg opp gjennom svangerskapet på sykehuset og endelig skjedde det noe, endelig noen som gjorde noe. Da hadde det gått ett og et halvt døgn fra vannavgang og ingenting hadde skjedd. Det viste seg at vannet hadde gått langt oppe og dannet ny blemme foran babyens hode, så hun tok vannet på nytt og nå fosset det ut!! Hurra!

Les også: Slik starter fødselen

10 minutter senere fikk jeg rier. Supert tenkte jeg. Det tenkte jeg ikke lenge. Riene tok seg enormt opp veldig raskt og jeg fikk ingen pauser i mellom, de koblet på elektrode på babyens hode, og fulgte nøye med. Han ble stressa og flere ganger var barnelegen innom for å sjekke, pga høy hjerterytme opp mot 200.

I to timer hadde jeg konstante rier, og til slutt måtte jeg ha epidural fordi trass i styrke og hyppighet så fikk jeg ikke mer åpning. Det tok lang tid med umenneskelige smerter før jeg fikk epiduralen, og den hjalp veldig. De startet riedrypp for å få åpning, og det gikk veldig greit framover etter det. Dryppet starta kl 14. Kl 16.30 hadde jeg full åpning, og de skrudde ned og av  epiduralen og jeg fikk begynne å presse. 

Les også: Alt om smertelindring


Noe er galt
Først var det veldig godt å få presse, men jeg skjønte raskt at noe var galt. Smertene ble enda mer umenneskelige og etter en stund ropte jeg om hjelp, og gjentok at noe er galt, noe er galt. Babyen kom ikke nedover. De sjekket med UL og han var større enn de trodde. Plutselig var hele rommet fullt av folk. Alle bakvaktene var kalt inn fra barn, gyn, føden og anestesi, mange kom rett inn ikledd sivilt tøy. Alle mellomvaktene var der også. I tillegg et utall jordmødre, barnepleiere. Grønnkledde og kvitkledde… Jeg hadde presset i flere timer allerede.

De ville prøve med vakuum for å hjelpe ham forbi symfysen. Det endte med både vakuum OG tang. To mennesker lå over meg og presset over magen. En på hver side dro bena mine så langt ut som det gikk. To stykk dro i vakuum og tang, og til slutt fikk vi hodet forbi. Så skulle det ut. De klippet to store klipp til hver side og etter mye om og men fikk vi hodet ut. Men smertene ble ikke bedre. Noe var virkelig galt!

Sitter fortsatt fast
Han hadde navlestrengen rundt halsen og var helt blåsvart. Men nå tenkte jeg, nå skal jo bare kroppen skli ut… Men nei, den satt bom fast. Han lå i helt feil leie og skuldrene satt fast. Fordi de hadde dratt ham hele veien ned, fra over symfysen, hadde han ikke fått rotert seg. Han kom med skuldrene på tvers. De fikk ikke snudd ham og det begynte å bli kritisk. Han måtte ut og det fort.

Igjen tok de tak i alle bauger og kanter og presset og dro. Jeg ramlet litt inn og ut av bevisthet, men presset det jeg orket. Jordmor og lege prøvde å få hendene inn for å snu, jordmor fikk til slutt inn ei hand under babyens arm, etter å ha utvida klippet betraktelig. Men kun på en side, så de fikk fortsatt ikke snudd ham. De måtte bare la det stå til og dra alt de kunne, og gjøre det de er opplært til. Så de brakk armen til lille Emilian og dro skuldra ut av ledd, og halte ham ut.

Kristisk for Emilian
De tok ham bort på gjenopplivingstralla og jobba med ham i nesten 40 minutter. Etter ei stund pusta han litt sjøl, men ikke nok, de oppsummerte skadene og jeg hørte noen si at mammaen må få se ham. Han ga fra seg et lite skrik. De trilla ham fort forbi meg og tok han så med seg.

Resten av teamet jobba hardt for å stanse blødninga mi, og til slutt tok det en evighet med sying. Men det brydde jeg meg lite, jeg ville bare se gutten min. Jeg var helt sikker på at han var død. At vi skulle dø begge to da det sto på.

Tøff start
Han fikk CPAP første kvelden til over midnatt, så klarte han pustinga selv. Han fikk mye smertestillende, og sov mye, og gråt mye. Amminga ble jo et problem. Han måtte få sonde pga mye smertestillende og smerter. I tillegg kunne de ikke måle hodet for han hadde hatt store smerter og det var veldig deformert alle veier med store hevelser og blåmerker.

Emilian vår… De brakk armen med vilje for å redde livet hans. Skulderen ble dratt ut av ledd. Han fikk to små hjerneblødninger. Hardt for en liten kropp. Det var vondt å ikke få holde, kose, trøste, å se hvor vondt han hadde det.
Jeg følte meg som verdens verste mamma. Jeg kunne ikke gjøre noe for gutten min. De første 20 ansiktene han så var ikke mitt. Det var veldig tøft. Jeg var i sjokk. Jeg kunne ikke engang gråte…

Reaksjonen kommer
Til dag 4… Da gråt jeg og gråt og gråt! Så kom melka med tårene, og jeg pumpa som bare det. Jeg fikk snakka ut med jordmødrene og med gode venninner. Vi hadde en fin dag etterpå, og lille fikk det bedre etterhvert. Denne dagen ble han flyttet fra akuttbordet (de hadde villet flytte minst mulig på han) og til egen seng. Det var et deilig framskritt.

Emilian kom til verden på St.Hans aften 2010, på slaget kl 20, i strålende solskinn. Kontrastene var virkelig store fra det flotte været ute, vinduet på vidt gap, og marerittet som utspilte seg inne i fødestua.

Tiden leger sår
Men nå i ettertid…. Vi har vært så heldige! Vi har en frisk og flott og stor gutt, med en litt skeiv arm…

Siste kontroll på poliklinikken var nylig og da sa de at de ikke ville se oss igjen!

Tiden leger (nesten) alle sår! 

Les også:

Lille Nelle blir født

Ung mors fødselshistorie

Dramatisk da Pernille kom til verden

Hva synes du om artikkelen?