Fra overveldende lykke, spenninger og ikke minst drømmer om hvordan det skulle bli med en liten i hus. Til panikk, redsel og fortvilelse. Skulle vi virkelig miste vår etterlengtede sønn, før vi i det hele tatt hadde rukket å treffe ham? Heldigvis endte det godt.

Sist oppdatert: 26. august 2014

Vi hadde sett for oss hvordan gutten vår skulle snu opp ned på livene våre. Men så lå jeg der, skrekkslagen i sykesengen, så nervøs at jeg skalv ukontrollert og slet med å puste, mens legene desperat prøvde å roe meg ned.

Mindre liv i magen
Det var cirka en uke igjen til termin, og jeg merket at det stadig ble mindre bevegelser og tegn til liv i magen. Jeg slo meg til ro med at alle sa «Du vil merke mindre liv mot slutten, fordi det er så trangt i magen at babyen ikke kan bevege seg så mye som tidligere». Men likevel, dagen før termin, var det noe som sa meg at dette ikke stemte. Jeg ringte føden, og sammen med samboeren min dro vi til sykehuset for en sjekk.

Vi var klare over at det var et vekstavvik på ti prosent, men det er ikke uvanlig. Etter en ultralydundersøkelse fikk vi kjapt beskjed om at det sannsynligvis var noe høyere. De visste ikke hvor mye, for ultralydapparatet var ikke det beste, så de ville ikke konkludere enda. Vi fikk beskjed om å komme tilbake neste morgen for en nøyere undersøkelse. Jeg tenkte ikke så mye over det, og fikk inntrykk av at alt stod bra til med den lille. At de bare ville dobbeltsjekke det dagen etter.

Les også disse fødselshistoriene:

Rakk ikke sykehuset – Thea ble født hjemme!

Min flotte fødsel

Fødselen gikk altfor fort!

Skikkelig ekkel følelse
Jeg husker godt at jeg våknet den morgenen med en skikkelig ekkel følelse. Og jammen meg hadde jeg god grunn til det! Da vi ankom sykehuset, ble vi hentet inn med det samme. Jeg så det i øynene til jordmoren. Hun fomlet noe voldsomt, og fløy inn og ut av kontoret. Til slutt kom hun inn med en lege. På dette tidspunktet hadde jeg forstått at noe var galt. Jeg hadde en utav kroppen opplevelse, og ville bare få fakta på bordet.

Jeg glemmer aldri ordene til legen: "Det ser ikke ut til at barnet har vokst noe særlig den siste måneden. Vekstavviket ligger på 28 prosent, og vi må legge deg inn til overvåkning med det samme."

Vil sette igang fødselen
Likbleik og stiv i masken ble jeg og min kjære vist inn på et rom fullt av apparater. Alt føltes som en drøm. Det var uvirkelig, og jeg evnet ikke å tenke klart.

De måtte undersøke om babyen vår ville overleve rier og en fødsel. Prøvene så greie ut, og det ble bestemt at jeg skulle få modningspiller. De ville starte kuren allerede samme kveld, med en lav dose. Jeg måtte være forberedt på at det kunne ta rundt fire døgn før jeg i det hele tatt ville være moden nok til å få riefremkallende drypp. Årsaken var at jeg var lite moden. Dette var klokken 23 på kvelden.

Brått sterke smerter
Klokken sju neste morgen bråvåknet jeg og var sikker på at kroppen revnet i to. Desperat og i smerter som slo pusten ut av meg, prøvde jeg å vekke samboeren min som sov på sofaen ved siden av. En halvtime lå jeg sammenkrøpet uten å få kontakt med ham, og uten å rekke bort til snoren for å tilkalle hjelp.

Det var ingen tvil om at fødselen var i gang. Jeg ble fort kjørt inn på fødestuen, og flere jordmødre og leger ble tilkalt. Tiden går, og etter flere timer har jeg fortsatt bare tre centimeter åpning.

Les flere fødselshistorier:

En drømmefødsel i stormfart!

Jeg fødte stående!

To press så var han ute!

Går sakte framover
Det ble bestemt at jeg skulle få epidural for smertene, og anestesilegen kom kjapt etter og satt den. Dessverre, til min store skuffelse, fungerte den bare på den ene siden. Jeg ble liggende med smerter i lang tid før anestesilegen kom tilbake. Det har gått åtte timer, og åpningen var ikke blitt større. De bestemte seg for å sette epiduralen på nytt, og gi meg riefremkallende drypp.

Det tok ikke mer enn et par minutter før smertene gikk fra intense til ulevelige. Det var så vondt at jeg på dette tidspunktet var helt i ørska. Jeg hvisket til min kjære at han måtte hjelpe meg bort til vinduet. Nok en gang fungerte ikke epiduralen, og smertene var så uutholdelige at jeg ikke maktet mer. Jeg ville bare få en slutt på alt.

Endelig løsner det
Heldigvis, noe som gjorde meg fly forbanna der og da, flirte han bare av meg og sa at dette klarer jeg med glans! På 50 minutter gikk jeg fra tre til ti centimeter åpning. Det var intenst og heftig, men jeg fokuserte på at det fortsatt gikk bra med babyen.

Idet jeg bikket ti centimeter begynte jeg å føle trangen til å presse. Smertene var så store at jeg ved de første tre pressriene besvimte. På dette tidspunktet hadde jeg rett og slett koblet fra omverdenen. Og godt var kanskje det!

Holder på å gå galt
Etter én times pressing sank plutselig babyens puls til 50. Og før jeg visste ordet av det, var rommet overfylt av leger. Jeg var så sliten, redd og ute av min egen kropp at jeg ikke maktet å presse noe mer. Jeg var sikker på at dette ikke kom til å gå bra. I mitt stille sinn godtok jeg, og slo meg til ro med at jeg og min kjære sønn snart ville møtes i himmelen.

Legene merket at jeg overga meg, og og hui og hast klippet de meg i alle mulige retninger, slik at babyen nærmet sklei ut av seg selv. Så kom verdens nydeligste babyskrik!

Alt gikk bra til slutt
Aldri før har jeg vært så lettet, lykkelig, sliten og sjokkert. Alt endte godt! Vårt dyrebare gull kom ut hel og frisk! Han var 2580 gram og 46 centimeter lang. All frykt og redsel gikk over i en ubeskrivelig ro som spredte seg i hele rommet!

I ettertid fikk vi vite at morkaken hadde sviktet. Nå sitter vi her, fire måneder etter, nærmest traumatisert av hele opplevelsen. Men evig takknemlig for at vi har verdens nydeligste, blide sønn. Vi nyter hver eneste dag og fremskritt sammen med ham!

Hva synes du om artikkelen?