Jeg fikk veldig skryt fordi jeg så så utrolig godt ut. De var ikke vant med at førstegangsfødende fødte så fort – og uten smertelindring!

Sist oppdatert: 13. januar 2015

Det hele startet kvelden før. Jeg lå på sofaen og slappet av, men merket at noe var på vei til å skje. Jeg hadde vonde og regelmessige kynnere. Av en eller annen grunn slo jeg meg til ro med det, og tenkte ikke mer på det.

Klokken 02:30 bestemte jeg meg for å gå og legge meg i senga, for å se om det gikk over. Noe det ikke gjorde.

Vannet går
Klokken 04:30 gikk vannet. Jeg kjente noe vått rant nedover låret mitt, og turte bare såvidt å røre på meg. Jeg vekket mannen og be ham hente håndkle, og han spurtet alt han kunne inn på badet. Han kom inn på rommet igjen med et litt skremt blikk. Jeg la håndkleet mellom beina mine, og tuslet inn på badet. Jeg hadde blod i trusa, og det var ikke tvil. Jeg ringte føden, og de ba oss komme inn. Men det var ikke noe hast, for dette kom til å ta tid, sa jordmoren.

Vi vekket broren til mannen min, som skulle kjøre oss til sykehuset. Sykehusbagen og bagen vår var pakket og klar. Så vi dro avgårde.

Les også:

Noe så sjeldent som en fin fødselshistorie

Ikke helt sånn jeg så for meg vårt første møte

Etter 33 timer i fødsel fikk jeg endelig se gutten min

Må sitte og vente på føden
En halvtime senere ankom vi føden. Klokken var 05:30, og allerede da var riene ganske kraftige. Nok til at jeg måtte stoppe opp og puste meg gjennom dem. Snart skulle jeg få møte det lille mirakelet mitt, og det fokuserte jeg på mens jeg pustet som en hest.

Vi kom opp på føden, og der måtte vi vente på hjelp. Det føltes ut som timer for meg. Det var helt forjævlig, rett og slett. Til slutt lå jeg på gulvet for å komme meg gjennom riene.

Skuffelse
Etter en halvtime kom en søt jordmor og viste oss rommet vi skulle være på. Det kom en rie, og jeg måtte støtte meg til sengen. Jordmor skrøt over hvor flink jeg var. Hun ba meg legge meg på senga så hun fikk undersøkt meg. Akkurat da fikk jeg en rie til, så da ventet hun til den var over før hun undersøkte meg.

Jeg hadde to centimeter åpning. Jeg ble litt skuffet. Med så mye smerter hadde jeg håpet på større åpning.

Sendt hjem igjen?
Jordmoren sa at de vurderte å sende meg hjem igjen siden jeg hadde så liten åpning. Da kjente jeg panikken spre seg i kroppen. Skulle jeg virkelig bli sendt hjem? Jeg sa til henne at jeg følte meg mye tryggere på sykehuset enn hjemme. For jeg hadde en følelse av at dette kom til å gå fort!

Riene ble verre og verre, og jeg ville prøve å ligge i badekar for å lindre smertene. Men det hjalp overhode ikke. Jeg ville opp, men måtte klare det selv. Det var ikke lett, siden jeg såvidt klarte å gå. Jeg støttet meg på mannen min, som ikke helt visste hva han skulle gjøre for å hjelpe. Han hadde jo aldri sett meg med så store smerter før!

Så går det fort!En halvtime senere kom en ny jordmor inn. Jeg ba om epidural. Hun sa at de ikke kom til å sende meg hjem, og at hun skulle sjekke åpningen. Nå kom riene mye tettere, og jeg ropte etter hjelp.

Hun sjekket meg, og så helt skrekkslagen ut i ansiktet. "Er det noe galt?" spurte jeg nervøst. "Du har ni og en halv centimeter åpning", sa hun med et smil om munnen. Og så var det snart tid for å presse.

Jeg hylte fortsatt etter epidural. Det tok nøyaktig en halv time fra to centimeter til så å si full åpning. De var i sjokk. Jeg var førstegangsfødende, og de var ikke vant til at det gikk så fort da.

Jordmoren sa at det skulle komme inn en person til når babyen nesten var ute, som skulle veie henne og så videre. Jeg var helt i tåka selv, og husker ikke så mye av det hun sa.

Pressrier
Bare sekunder senere slo pressriene inn. Det kjentes som om jeg skulle spy og drite på meg samtidig. Jeg sa det høyt også, og da lo vi godt alle sammen – til tross for smertene.

Kroppen tok helt over. Jeg har aldri i mitt liv kjent sånne krefter før. Tenk hva vi kvinner er i stand til å gjøre! Jeg begynte å presse, og det føltes ut som en evighet. Jeg sovnet mellom pressriene, og klemte mannens hånd ganske hardt under riene. Han sa ingenting på det. Jeg hadde aldri klart det uten han.

En liten jente kommer til verden
Jordmoren skrøt veldig av meg, og sa at hun så hodet til den lille jenta vår. Da presset jeg enda hardere.

Klokken 09:13 var Jenny Sofie ute. Vi fikk se den fineste lille jenta noen sinne! Jeg måtte bare ha to pyntesting, og de trengtes ikke egentlig.

To timer senere var jeg oppe og gikk.

Etter hvert ble vi flyttet over på barsel, og der koste vi oss med den nydelige jenta vår.

Sånn var altså min fødsel – en drømmefødsel!

Les også:

– Jeg stod utenfor sykehuset og ropte: "Nå kommer han snart!"

Jeg trodde angsten skulle forsvinne da hun ble født

Sofie kom ut før jeg rakk pressrie nummer to

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKunne heller født to ganger enn å gå gravid igjen
Neste artikkelHar du hatt setefødsel?
DEL