Sist oppdatert: 27. December 2010

Det skjer noe med folk når verden ser ut som et julekort. Alle blir snillere med hverandre.

Hos oss har snøen lavet ned i flere dager. Alt er hvitt og vakkert, og med snøen kommer også smilene frem.
I går var jeg og Lillesøster på skitur på et av distriktets islagte vann. Knallblå himmel, strålende sol og gnistrende føre.
Gamle og unge travet rundt på ski. Noen hadde fått splitter nytt utstyr til jul. Andre hadde børstet støv av de gamle treplankene.
Anorakker og selbuvotter var funnet frem, termoser med kakao og appelsiner likeså.

Riktig idyllisk var det. Neste sånn som pappa beskriver en søndag på 1950-tallet.

Jeg og Lillesøster tok det ganske med ro. Små bein går ikke fort, og vi koste oss veldig. Småpratet og kikket på babyer i pulker og hunder i bånd.

Vi ble forbigått av de fleste, men felles for dem alle var at de smilte! Og ønsket oss god jul! Helt fremmede folk… Og både Lillesøster og jeg smilte og småpratet tilbake.

Jeg kjente at jeg ble både varm og en smule salig. For det er ingen som smiler og hilser når jeg løper rundt det samme vannet en høstkveld.

Det er snart tid for nyttårsforsetter. Og jeg tror dette skal være et av mine:

Jeg skal gi tilfeldig forbipasserende et smil. Minst et stort smil hver dag, og kanskje noen fine ord på kjøpet.

Og det skal jeg gjøre selv om det regner også!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGod romjul!
Neste artikkelOmgangssyke
DEL