Rett over midnatt begynner det. Minien står på alle fire i sprinkelsenga og klynkegråter, men jeg vet at hun egentlig sover. Hvis jeg er rask nok til å snu henne, så våkner hun ikke, så jeg skynder meg. Hun smatter og sukker litt, så sover hun videre. Jeg kryper stille under dyna igjen og er tilbake i drømmeland på to sekunder.

Så skjer det igjen. Jeg er like raskt på beina andre gangen, og hun sovner igjen like fort. Denne gangen tar det meg ti minutter å sovne igjen. Tredje gangen er jeg litt tregere, og jeg må stryke henne over håret mens hun klynker i halvsøvne for at hun ikke skal våkne. Jeg setter meg litt på sengekanten, sjekker klokka og drikker litt vann før jeg legger meg igjen. Tankene begynner å sirkle litt rundt klesvasken, og jeg husker at jeg må vaske miniens ulltøy i morgen tidlig. Og så lurer jeg på hva jeg skal ha til middag.

Les også:

Blir man født morgenfugl eller nattugle?

Mangel på søvn bryter oss ned fysisk og psykisk

Samsoving bra for hjertet

Jeg må sove!
Idet jeg synker ned i søvnen igjen, gråter vesla på nytt. Jeg kjemper meg opp og snur henne, men jeg er ikke like myk i bevegelsene denne gangen, og nesten før jeg har lagt henne ned har hun snudd seg igjen. Jeg legger henne tilbake på ryggen og stryker henne over håret. Slik blir jeg stående til jeg vet hun sover igjen. Ryggen knirker og knaker når jeg retter meg opp, og jeg fryser litt. Jeg kjenner at jeg virkelig trenger søvn, så jeg er ekstra stille når jeg kryper tilbake under dyna, for å være sikker på at jeg ikke vekker henne. Jeg må bare sove litt. Bare litt!

Vekker jeg henne om jeg går på do?
Denne gangen rekker jeg ikke å sovne. Gråten hennes er litt mer våken, og når jeg prøver å snu henne stritter hun imot, så jeg stryker henne på ryggen i håp om at hun skal legge seg ned selv. Det gjør hun ikke. Gråten blir litt sterkere, så jeg løfter henne opp og gir henne litt vann. Da lener hun seg inntil meg og sovner på skulderen min. Jeg står og gynger litt før jeg legger henne ned i sengen igjen. Hun sovner, men jeg kan se at hun sover lett. Nå gjelder det å være stille! Jeg kikker bort på sengen og sukker litt når jeg kjenner at jeg må en tur på do. Grinda vi har foran døra knirker, og hun kommer sannsynligvis til å våkne hvis jeg gjør det akkurat nå, men alternativet er å ligge tissetrengt i sengen og ikke få sove selv. Kanskje hvis jeg er superstille?


Les også:


Sliten mamma på felgen


10 kjappe om leggerutiner


Slik blir leggingen en god opplevelse


Mens jeg lister meg igjennom rommet knirker det i en planke i gulvet, og vesla våkner. Jeg skynder meg tilbake, klapper og stryker på henne mens jeg prøver å overse at kanten på sprinkelsenga trykker mot blæra. Hun sovner igjen, men jeg vet det skal svært lite til før hun våkner. Jeg ser lengtende mot døra, og løfter foten for å liste meg mot toalettet, men idet jeg løfter foten som har klistret seg til gulvbelegget, lager den en «svupp-lyd», og vips, så er vesla oppe på alle fire igjen. Etter noen runder med dette gir jeg opp og tar henne med meg på do. Så kryper vi opp i sengen sammen. I ti minutter er det rolig mens jeg ammer henne, så er det tydeligvis morgen.


Det nytter lite å kjempe imot når veslefrøkna har bestemt at det er morgen, og på toppen av alt er superblid!


Bare en fase?
Når jeg tusler meg ned på badet og skifter dagens første bleie på verdens gladeste unge, føles alt ganske greit. Det går ikke an å være morgengretten sammen med vesla, hun stråler mot meg som en sol og gleder seg over hver nye dag. Og heldigvis er det ikke hver natt hun våkner så ofte som dette. Likevel håper jeg virkelig at dette er en fase som snart går over, for nå er jeg virkelig på underskudd med søvn. Jeg overlever ved å legge meg halv åtte med jevne mellomrom. Kjedelig nok. Men det er kanskje ikke annet å forvente når man har en baby?


Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelLivredd barnevernet plutselig dukker opp
Neste artikkelLivmoren min er stor!
DEL