Jeg er egentlig ganske veloppdradd. Jeg ble opplært til å tilby min hjelp og si takk for maten når jeg er på besøk. Det er bare det at ettåringer som får tenner gjør noe med deg...

Publisert: 8. oktober 2012

Jeg kaster lange blikk ned mot bordet der de andre sitter. Noen sier noe morsomt, og alle ler. Duften av hjemmebakt foccacia når meg der jeg sitter på steingjerdet i andre enden av hagen. Lillesøster sitter i vogna og gråter. Hun har sutret og grått hele dagen. Tenner på vei…igjen. Vi skulle ha en skikkelig kosedag og besøke noen venner av mannen min.

På steingjerdet
Men så sitter jeg altså her. På steingjerdet i andre enden av hagen. Mens de andre spiser varm foccacia og ler.

Marte håper at lillesøster snart skal sovne, men tennene plager henne visst.

Hadde jeg ikke hatt barn, eller hadde jeg hatt barn som ikke fikk tenner, hadde besøket fortonet seg omtrent slik: Jeg hadde hilst pent på dem vi besøkte. Snakket litt om hvor fint hus og hvor stor hage de har. Så hadde jeg kikket meg litt rundt. Da fruen i huset forsvant inn på kjøkkenet for å lage foccacia, hadde jeg gått etter henne og lurt på om hun trengte hjelp. Jeg hadde tilbudt meg å dekke på, kanskje bære ut drikke. Jeg hadde ikke løpt rundt og plukket unger ned fra bord, stoler og andre møbler mens jeg kjeftet på mannen, som om det var hans feil at lillesøster fikk tenner og sutret.

Les også: Er du klar? Vi skal gå. Nå!

– Beklager, hva sa du?
Da maten var ferdig, hadde jeg ventet med å forsyne meg til vertskapet hadde sagt vær så god. Ikke tatt en bit før serveringsfatet nådde bordet, fordi snuppa gråter, og kanskje er sulten, mens mannen stikker pekefingeren borti alle bitene og spør Lillemann: «Vil du ha den? Den? Den? Den?» mens Lillemann rister febrilsk på hodet for hver bit han blir tilbudt.

Jeg hadde vært oppriktig interessert i å bli kjent med dem vi var på besøk hos. Få høre hva de jobbet med, hvilke planer de hadde fremover, i stedet for å stille et spørsmål og gjentatte ganger måtte følge opp med: «Beklager, hva var det du sa? Var det lærer du var, sa du?»

Les også: «La gutten din hoppe, du!»

Og beklage at jeg ikke fikk med meg noen ting fordi snuppa sutrer, kaster mat på gulvet, og prøver og rive ned glasset på bordet, mens Lillemann plukker av all skinken mens han teller til ti på norsk, engelsk og spansk, høyere og høyere til han til slutt roper «uno, dos tres…» av full hals siden ingen roser ham for hvor flink han er til å telle.

Hadde tatt hintet
Jeg hadde ikke reist meg og gått midt i maten, for å prøve å få lillesøster til å sove i vognen sin. Jeg hadde heller ikke satt meg på steingjerdet og meldt meg helt ut av samtalen mens jeg voggen vognen frem og tilbake.

Les også: Lov aldri bort en hest

Da vi skulle gå, hadde jeg absolutt ikke glemt å si takk for maten, og jeg hadde heller ikke forlatt hagebordet med masse foccacia-biter under etter lillesøsters forsøk på å spise selv. Jeg hadde hjulpet til med å bære inn på kjøkkenet, og jeg hadde nok også tatt hintet om at bilen vår sperret bilen deres inne, og at eldstegutten skulle bli kjørt til skoledansen han var sent ute til.

Er egentlig veloppdradd
Nå hadde heldigvis disse tre barn selv, dog i skolealder. Men har du en gang vært der, husker du hvordan det var.

Men kjære alle dere som måtte få besøk av meg senere. Jeg er egentlig ganske veloppdradd. Jeg ble opplært til å tilby min hjelp og si takk for maten når jeg er på besøk. Det er bare det at ettåringer som får tenner gjør noe med deg. Og er det ikke tenner neste gang jeg skal på besøk, er det helt sikkert noe annet. Toårstrass, barn som har sovet for lite, barn som har sovet for mye, barn som ikke vil spise, søsken som krangler, og så videre, og så videre.

Håper dere har meg unnskyldt.

Besøk også Martes blogg; Casakaos.no

Les også: Aldri fornøyd

Les også: Jeg hater å leke med barna

Les også: Du vet du har en toåring når...

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMindre gråt hos barn og foreldre
Neste artikkelDette betyr statsbudsjettet for småbarnsfamiliene
DEL