Sist oppdatert: 5. October 2010

Prinsessene mine er ganske like å se på. Tett i alder, lik hårfarge og nesten like høye. Da de var veldig små behandlet jeg dem likt også. Men etter hvert oppdaget jeg hvor forskjellige de er. Og det er fascinerende å se hvor ulike to barn kan være, felles opphav tatt i betraktning.

Ta mat, for eksempel.

Lillesøster er sær! Hvis hun kunne leve på pølser og pannekaker hadde livet vært perfekt. Hvis hun i tillegg hadde fått godteri til frokost, popcorn til lunsj og sjokoladekake til kvelds hadde hun vært verdens lykkeligste. Ikke noe problem! Men når det kommer til vanlig mat (slik vi voksne ser det) streiker hun! Selv de vanligste matvarer nekter hun å spise. Poteter? Ikke snakk om, enten de er kokt, stekt eller most. Kjøtt? Aldri i livet. Fisk? At du våger, mamma. Grønnsaker? Bare hvis de ikke er grønne og ikke er kokt. Og sånn fortsetter hun.

Jeg er en streng mamma. Og bare for å ha sagt det; jeg serverer både fisk, kjøtt og grønnsaker. Pannekaker og pølser hører til sjeldenhetene (les: når Supermann er alene hjemme med ungene). Derfor blir det endel sutring angående mat og lillesøster. Men jeg er standhaftig: spiser du ikke det du blir servert, får du vente til neste måltid.

Storesøster, derimot er helt anderledes. Hun har også hatt sin sære periode, men plutselig snudde det. Hun spiser sushi, oliven og salater. Er vi på kafe, bestiller hun tunfisksalat som sin mor. Men det toppet seg i går:

Jeg venter ny ladning fra min økologiske grønnsaksleverandør, og observante lesere vet at jeg sliter litt med å tømme kjøleskapet for alle grønnsakene de lesser på meg. Men nå måtte jeg altså rydde plass. Jeg fant en super oppskrift på nettet: potet og purresuppe. Og det beste av alt: det sto at man kunne bruke alle typer grønnsaker i suppen, den skulle blendes alikevel!

Jeg gikk optimistisk til verket, fulgte oppskriften og puttet i tillegg oppi alt jeg fant av brokkoli, bønner og blomkål. Da jeg var ferdig, sto jeg på kjøkkenet med en kjele full av lysegrønn guffe. Det så ærlig talt ikke veldig delikat ut og jeg vurderte om jeg skulle late som ingenting og servere det hele som en delikatesse, eller kaste alt sammen.

Jeg valgte det første. Og reaksjonen fra Storesøster lot ikke vente på seg:
”Kjempegodt, mamma! Kan jeg få mer?” Jeg holdt på å dette av stolen, hun skulle bare visst at hun akkurat hadde spist grønnsaker tilsvarende et ukesbehov.

Lillesøster derimot, luktet på suppen, takket pent for maten og forlot bordet…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBest i test
Neste artikkelDette betyr statsbudsjettet for deg
DEL