Ingunn er 17 uker på vei, og snart halvveis! I neste uke skal hun på ultralyd, og etter tre spontanaborter skal det bli godt å få se et sprellende barn - et lys levende bevis på at hun og Kevin endelig skal bli foreldre!

Sist oppdatert: 10. oktober 2012

Tenk at jeg er 17 uker på vei! Snart halvveis, og bare dager unna ordinær ultralyd. Magen vokser, og jeg har fått kjøpt meg ny vinterjakke, siden jeg nesten ikke kunne dra igjen glidelåsen på den gamle.

Jeg har jo ikke en tydelig gravidmage enda, for andre ser jeg nok bare litt tjukk ut, men jeg må smile hver gang jeg ser meg i speilet.

Se vår animasjon: Fosteret vokser i magen!

Snart ultralyd!
Jeg gleder meg veldig til ultralyden. I Svangerskapsboken står det at man skal forberede seg litt på dårlige nyheter, for det er jo derfor man skal dit, for å se om alt er bra. Det stakk litt akkurat da jeg leste det, men jeg tror jeg er helt ferdig med å bekymre meg for en stund.

Jeg vil bare se den lille sprelle på skjermen, og forhåpentligvis får jeg vite om det blir en gutt eller en jente. Tenk så spennende! Det er ikke viktig hva det blir, men det er et steg på veien til å bli kjent med den lille marsboeren i magen min.

Les også alle våre artikler om det er en gutt eller jente i magen.

Det aller viktigste med ultralyden for meg, er nok å gjøre det hele litt mer virkelig. Jeg var veldig distansert til hele graviditeten fram til jeg fikk tidlig ultralyd da jeg var 12 uker på vei. Etter tre spontanaborter var jeg sikker på at jeg kom til å miste igjen, og i tillegg var legen min bekymret for om ting var som det skulle.

Les mer om ultralydundersøkelse.

Skremt av legen
De har et ultralydapparat på legekontoret her, så hun så etter et bankende hjerte allerede da jeg var sju uker. Hjertet banket, men det var noe med formen på livmoren min som ikke så helt riktig ut. Hun sjekket igjen ved ti uker, og da syns hun ikke den lille hadde vokst som den skulle.

Gang etter gang satte jeg meg gråtende i bilen etter legebesøkene, og jeg klarte ikke å tro på at vi noensinne skulle få oppleve å få egne barn. Legen min skremte vettet av meg, for å være helt ærlig! Heldigvis henviste hun meg til tidlig ultralyd, for der fikk jeg beskjed om alt var helt normalt, og at jeg ikke trengte å bekymre meg.

Krysser fingre
Da kunne jeg endelig senke skuldrene og begynne å glede meg, men fremdeles må jeg minne meg selv på hva som egentlig skjer, at vi faktisk skal ha barn. Både jeg og Kevin har behov for å se det med egne øyne, for å si det sånn. Så får vi krysse fingrene for at det blir en veldig positiv opplevelse!

I mellomtiden koser jeg meg med høsten. Dagene går til ganske hverdagslige ting, og den daglige turen med hunden i skarp og frisk luft, og omgitt av alle de nydelige høstfargene, blir et høydepunkt.

Det slår meg ganske ofte at nå som vi skal ha barn kan det hende disse ensomme turene i ro og fred, uten bekymringer, kan bli en luksus. I alle fall i begynnelsen. Så nå nyter jeg turene for alt de er verdt, og dagdrømmer om at det skal bli null problem å legge ut på de samme turene med både hund og barnevogn.

Dette skal gå så bra, så!

Møt Babyverdens blogger Ingunn:

Kevin og jeg giftet oss i 2008, og vi ble prøvere sommeren 2011. Vi har ingen barn fra før, på tross av at vi er i begynnelsen av tredveårene begge to, men vi har en hund og to pusekatter vi er veldig glade i.

Etter tre spontanaborter på rad, ser det nå ut til at det endelig er vår tur. Alle gode ting er tre, på det fjerde skal det skje! Vi gleder oss veldig til å bli foreldre, og syns alt er veldig spennende for tiden.

 Les mer om helsen din i svangerskapet

Hva skjer på svangerskapskontrollene?

Les mer om parforholdet i svangerskapet

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Eg kjenner det sparkar, men tør eg håpe?
Neste artikkelLa barnet se deg på trilletur
DEL