Sist oppdatert: 2. December 2010

Storesøster klemte fingeren i bildøren forleden. Blodet rant, og jeg kjente panikken stige.

Jeg er av den typen som har sendt hele familien på førstehjelpskurs rettet mot barn. Jeg tenker “worst case” hele tiden, og mener jeg er forberedt på det meste. Men jeg har aldri vært i en situasjon hvor jeg må handle raskt, så det var en tøff og nyttig test.

Vi skulle bare en kjapp tur på butikken. Storesøster smelte selv igjen bildøren, og fingeren ble med. Hun sto først paralysert, og det gikk et sekund eller to før jeg forsto hva som hadde skjedd, og fikk revet døren opp.

Det var blod overalt, og jeg var virkelig usikker på hva jeg skulle gjøre. Sant å si ble jeg livredd. Skulle jeg løpe inn i butikken og be om hjelp? Kjøre direkte på legevakten? Eller rett hjem til Supermann? Jeg valgte det siste, det er bare et par minutter hjem.

Jeg tullet fingeren inn i det første og beste jeg fant, et skjerf – plasserte Storesøster i bilen og freste hjem.
Supermann er en sindig mann, og tok affære med en gang vi kom ropende og nesten-hysterisk (mamma) og gråtende (Storesøster) inn døren.

Heldigvis var ikke klemskaden så alvorlig. Hun hadde fått et kutt, og trolig faller neglen av. Men med mye trøst og litt smertestillende så gikk det heldigvis bra.

Men denne lille episoden fikk meg til å tenke. Hva gjør jeg neste gang? Hvis en av ungene brenner seg? Eller får et skikkelig dypt kutt? Eller besvimer? Eller får noe i halsen? Og hva hvis noe skjer med de voksne? Vet ungene hva DE skal gjøre hvis jeg faller ned trappen og besvimer?

Joda, jeg tok førstehjelpskurset, jeg også. Men det er noen år siden.

Det er helt klart tid for oppdatering!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSunn hurtigmat i travel førjulstid
Neste artikkelJesper Juul: Travle mødre og pappa-sjalusi
DEL