Nå er magen blitt stor og god. Jeg har jo vært stor hele veien, men nå begynner jeg virkelig å merke at magen er der. På godt og vondt må jeg si. I forbindelse med at jeg blir større og større oppstår det en del rare situasjoner, som jeg nok i etterkant av graviditeten kommer til å se det humoristiske i, men som i dag oppfattes litt strevsomt.

Sist oppdatert: 25. januar 2006

Andrea er nå blitt stor jente og fylte nettopp tre år. Til tross for at hun påstår at nå er hun stor jente og nesten helt voksen, så er det likevel mange ting hun ikke har lært seg enda. Hun klarer blant annet ikke å ta på seg skoene sine selv. Ikke så rart i grunn, hvem kan vel forvente at en treåring skal klare å knyte skolissene sine selv? Hva tenkte vi på da vi kjøpte sko til henne i høst og endte opp med sko med knyting i stedet for med borrelås?
 
Jeg sliter veldig med å få på henne skoene for tiden. Styrer og strever for å klare å bøye meg langt nok og ned og frem og klarer det (enn så lenge) på hengende håret. Når jeg hentet henne i barnehagen for en liten stund siden måtte hun legge seg på gulvet med føttene rett til værs for at mamma skulle klare å få skoene på henne. Derfor har jeg nå tatt en sjefsavgjørelse: Andrea skal bruke støvler så lenge det er mamma som leverer og henter i barnehagen den nærmeste tiden. Mye mer lettvindt for meg og ett problem mindre å irritere seg over.
 
Det samme problemet oppstår når jeg skal ta på meg egne sko. Det må være et syn å observere meg der jeg jobber som en superhelt for å klare å knyte lissene. Som oftest må jeg ta en pause midt i knytingen, reise meg opp og puste litt og få den ”kledelige” rødfargen i ansiktet til å forvinne, for så å fortsette knytingen der jeg slapp. Kanskje jeg bare skal bite i det sure eplet og gå i støvler resten av svangerskapet akkurat som Andrea må? 
 
I takt med at magen vokser og vokser har det også dukket opp andre dilemmaer: Hvordan barbere leggene og klippe tåneglene med stor mage? Det gror jo over av hår uten at jeg har ork til å prøve å bøye meg ned til leggene, og i allefall ikke helt ned til tærne. Kanskje jeg skal få mannen til å gi en hjelpende hånd til en gravid kvinne i nød? Sånn sett er det greit at det er vinter. Jeg kan skjule de overgrodde tømmerstokkene mine i motsetning til hva jeg kunne ha gjort midt på sommeren.
 
Som gravid føler jeg meg stolt av den voksende magen. Betryggende å se at babyen vokser og trives. Resten av kroppen min er jeg imidlertid ikke så fornøyd med. Jeg er glad det er vinter og jeg kan gjemme meg under lange gensere og jakker. På samme tid har jeg lyst å kle meg litt penere innimellom og ikke se ut som en hval i joggebukse. Jeg har arvet en del fine mammaskjørt, men problemet er å få på seg strømpebukse under skjørtet. Hvordan skal jeg klare det med magen i veien? Og dersom jeg er så heldig å få på meg strømpebukse, etter mye pusting, pesing, kjefting og smelling, så er det å ha strømpebukse på seg med stor mage forferdelig ekkelt. Det føles som den hele veien sklir av eller holder på å revne (ikke så rart kanskje med DE lange neglene på tærne). Jeg må nok bare innse det – de neste månedene må jeg bare akseptere at hårene gror og at klærne jeg har på meg ikke akkurat kan kategoriseres som ”high fashion”.
 
Gravide blir ofte litt glemsomme. Det er visst helt normalt har jeg hørt. Av og til glemmer jeg rett og slett at jeg er gravid og har en såpass stor mage. Dette resulterer i en del rare situasjoner hvor jeg for eksempel skal åpne ei dør for så å slå den rett i magen min. Eller når jeg går og dunker borti alt mulig fordi jeg tror at jeg er mye mindre enn det jeg er. Heldigvis er jeg ikke så kjapp i vendingene lenger, så det fører ikke til de helt store sammenstøtene.
I tillegg til at jeg sliter med å beregne hvor stor plass jeg egentlig tar så er jeg blitt utrolig klønete også. Det virker rett og slett som om det å gå gravid gjør noe med balansenerven eller noe fordi jeg hadde akkurat det samme problemet med Andrea. Jeg er ufattelig slepphendt og mister alt mulig rart ned på golvet. Skikkelig irriterende når jeg etterpå må bruke så mye energi på å klare å fiske opp det jeg mistet. Jeg har hørt at gravide blir mye løsere i leddene sine, kanskje det er det som er årsaken?
 
Det føles ganske merkverdig å gå rundt og føle at en ikke har kontroll på egen kropp lenger. I tillegg til overnevnte små hverdagslige problem så lever magen sitt eget liv, natt og dag. Til tider ser det ut som en alien som har tatt bolig der inne. Plutselig skyter det ut en liten fot med ganske stor kraft. Fantastisk herlig å kjenne liv såpass tydelig. Nå begynner babyen virkelig å bli sterk. 11 uker til termin. Å som jeg gleder meg til å bli kjent med henne!
 
 
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSiri uke 28
Neste artikkelHusk å ta folat!
DEL