Dagen jeg har gledet meg så til lenge har endelig kommet. Vi har vært på ultralyd og fått den aller første titten av verdens mest perfekte lille skapning. En fantastisk opplevelse!

Sist oppdatert: 19. oktober 2005

Helga sneglet seg av gårde. Det er veldig sjelden at jeg håper at fridagene skal forløpe raskt (hvis jeg noen gang har håpet det før), men denne helga var virkelig lang. Etter å ha rotet litt rundt for å finne klinikken hvor ultralydundersøkelser foretas, satt vi oss for å vente. Jeg har de siste ukene før ultralyden gått fra å være sikker på at alt er helt normalt med babyen til å ha en vond følelse av at det er noe galt med den lille. I dag skulle vi endelig få vite det. Er barnet vårt friskt?
 
Etter en del forsinkelser fikk vi komme inn. Først hadde vi en god samtale med jordmor hvor hun pratet litt om hvor viktig det er å være trygg på seg selv og egen fødsel i forkant av terminen. Hun sa at det var veldig bra at jeg har tatt initiativ til fødselssamtale, som jeg skal på nesten uke, og hun trodde at dette kom til å hjelpe på de vonde tankene jeg har for å føde denne gangen. Jeg tror at en slik samtale vil ha veldig positiv effekt for mine egne vonde minner fra forrige fødsel og jeg vil derfor oppfordre alle de som gruer seg til fødselen, enten du er førstegangsfødende eller hvis du har barn fra før, om å få legen til å skrive henvisning til fødselssamtale.
 
Etter litt småprat fikk jeg endelig komme opp på benken. Med hjertet i halsen og klamme håndflater tittet vi opp på skjermen som hang fra taket. Bildene var så fantastisk klare med en gang og det lille barnet vårt lå der inne og romsterte rundt med armene sine. Etter nøyere undersøkelser sa jordmor: ”Dette barnet skal dere ikke være nervøs for. For jeg er IKKE nervøs. Alt er akkurat som det skal være!” For en lettelse. Jeg følte jeg svevde der jeg lå!
 
Hun foretok de vanlige målingene og ifølge disse ble terminen skjøvet frem med noen dager. Noe som sikkert stemmer siden jeg hele veien har vært usikker på sykluslengden min. Jeg fortalte henne at jeg vært bekymret for at det har gått så lang tid mellom sparkene. Hun mente at å kjenne spark bare nå og da så tidlig i svangerskapet var helt normalt. Hun mente også at det kunne skyldes at morkaken ligger på fremsiden av livmoren, slik at sparkene ikke kjennes så tydelig som de gjorde sist gang jeg var gravid.
 
Etter en stund sa jeg til jordmor: ”Dersom du ser om det jente eller gutt så kan du bare fortelle oss det”. Jordmor sa at det skulle hun gjerne kikke etter. Jordmor flyttet litt rundt på instrumentet og fant til slutt frem til et perfekt bilde av babyens nedre halvdel. ”Akkurat,” svarte jordmor, «der kan dere se kjønnsleppene til den lille jenta deres!”
 
Jeg måtte spørre jordmor om hvor sikker hun egentlig var, og fortalte i samme slengen om alle tilfellene jeg har hørt hvor jordmødrene tar feil og sier det er ei jente, men så kommer det ut en liten baby med utovertiss. Jordmoren svarte at hun var helt sikker og da hun sa det begynte små rosa skyer å sveve foran øynene mine. Vi skal ha ei lita jente!

Den perfekte lykke! Nå gleder jeg meg voldsomt til prate med Andrea om lillesøsteren som bor i mammas mage lurer på om hun forstår hva ultralydbildene viser?

Stor klem fra Siri!
 
PS. Dere kan se bilde av vårt lille jentebarn øverst til høyre.
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelElias Nathaniel kommer til verden
Neste artikkelLille Maria kom til verden
DEL