Det er ett ord jeg bruker desidert mest i hverdagen. Ett ord som går igjen utallige ganger hver eneste dag. Og det er ordet VENT. Tett etterfulgt av ordet NEI.

Sist oppdatert: 30. mai 2014

«Jo, vær så snill da mamma. Kan vi ikke åpne kortstokken nå?»

Jeg står på kjøkkenet og prøver å manøvrere en stekepanne med brent kylling, en kasserolle med ihjelkokt pasta og en treåring som leker med kjøkkenkniven på benken ved siden av meg.

«Nei, ikke nå. Du må vente», sier jeg og tar kniven fra Lillesøster.

Les mer: Hva jeg sier og hva han hører

                «Mamma, du lovte!»

«Jo, vær så snill da. Det er så kjedelig å vente». Fireåringen hopper opp og ned ved siden av meg og holder opp kortstokken han av en eller annen grunn har dratt fram fra skuffen.

Kyllingbitene vrir seg i stekepanna og klager høylytt over de svarte brennmerkene de blir påført. Pastaen sier blupp, blupp, blupp og kaster store bobler med kokende vann over kanten på den blanke kasserollen. Vannes freser i møte med den varme plata.

«Oj, tomater!», sier Lillesøster og strekker seg etter skålen med de røde fristelsene på kjøkkenbenken.

«Vent, sier jeg. Bare... VENT! Begge to!»

Les også: Selvstendige barn 

                 Er det greit å bli sint på barna?

Jeg tar stekepannen av komfyren og slår av varmen. Siler vannet av pastaen, og heller de seige skruene tilbake i kasserollen.

Den røde innmaten fra tomaten renner nedover haken og halsen til Lillesøster i det hun tar en bit. Storebror hopper opp og ned, mens han drar meg i genseren.

«Kan du ikke åpne den da. Vær så snill!»

Det er ett ord jeg bruker desidert mest i hverdagen. Ett ord som går igjen utallige ganger hver eneste dag. Og det er ordet VENT. Tett etterfulgt av ordet NEI.

«Nei, ikke nå. Du må vente. Bare... Vær så snill å VENT!»

Mamma, mamma, mamma! Jeg må ha plaster. Mamma! Plaster! NÅ! Vent til jeg er ferdig i dusjen da, kjære deg...

Når jeg er på vei ut av Rema med fire, tunge handleposer i nevene, og barna river og drar i posene fra hver sin side og vil ha jusen sin.

«Vent. Bare vent litt. Vent til vi kommer ut til bilen».

Eller når vi har handlet lørdags-smågodt på Europris og ungene åpner posene sine mens vi står i kassakø.

«Nei! Vent! Vi må betale først!»

«Ja, men det er så lang kø. Det er så lenge å vente».

«Det spiller ingen rolle. Dere må vente til vi har betalt. Hey, legg den geleslangen tilbake i posen, lille frøken! Du må vente!»

Les også: Hvorfor hører du aldri etter?

                 Om å velge sine kamper

Og listen er uendelig:

Når fireåringen har satt sparkesykkelen midt på stuegulvet og kommer ut fra badet med en bøtte såpevann for å vaske nevnte sparkesykkel. Klokka halv åtte på morgenen - fem minutter før vi skal dra i barnehagen.

«Nei men, kjære, ville vene! Du kan da ikke vaske sparkesykkelen din nå! Du må vente til etter barnehagen!»

Eller når barna vil at jeg skal skrelle et eple til dem, hjelpe dem med puslespillet, finne den andre skoen, slå på barne-tv, ta ned ballongen fra oppå kjøkkenskapet, megle i en eller annen meningsløs krangel eller stramme sykkelstyret midt i middagslagingen, mens jeg står i dusjen med sjampo i håret eller når jeg sitter på do.

«Nei, ikke nå. Du må vente! For guds skyld, bare VENT!»

Mamma! Du lovde du skulle bli med og pusle i dag. Ja, men ikke akkurat nå. Jeg sitter på do! Du må vente.

For ikke å snakke om når jeg er i butikken, og ungene bare  ha karamellpudding akkurat NÅ, for i det hele tatt å overleve. De  på død og liv ha hjelp til å ta igjen glidelåsen i jakka akkurat når jeg står og betaler. Og de må ha hjelp til å ta ut en flis under foten mens jeg pakker varene.

«Vent, vent, vent. Ikke nå. VENT!»

Karamellpudding! NÅ! 

Når jeg sitter i telefonen og de lurer på om vi skal kan ha tomatsuppe til middag på lørdag.

«Vent! Mamma er opptatt nå. VENT!»

Når jeg er nødt til å sende den mailen før klokka fem, og er nesten i mål. Akkurat da blir barna så fryktelig tørste at de kommer til å dø hvis de ikke får noe å drikke akkurat nå!
«Vent! Bare vent to minutter, så skal jeg ordne drikke til dere. Vent to minutter!»

Når jeg står midt i tidenes bæsjebleieskift og storebror kommer med et eple i den ene hånda og epleskrelleren i den andre.  

«Ikke nå! Ser du ikke at jeg er opptatt? Du må vente!»

Vent. Vent. Vent. VENT!

Ordet går på autopilot fra morgen til kveld. 

Men det er noen situasjoner der jeg aldri trenger be ungene om å vente. Og det er når det er leggetid, tid for tannpuss, påkledning og børsting av hår. Da har de all verdens tid. 

Rart det der...

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHar du blitt moren din?
Neste artikkel– Fødselsopplevelsen gjorde at jeg møtte veggen
DEL