Publisert: 8. desember 2010

Dette er en hyllest til Supermann. Min Supermann…

Jeg har mange venninner som klager over mennene sine. Ikke lager de mat. Ikke vasker de hus. Ikke har de tid til kone og barn. De bare jobber. Hos oss er det akkurat motsatt for øyeblikket.

Jeg jobber mye, både fysisk og mentalt, på jobb og hjemme. Og når jeg ikke jobber løper jeg som en strikkball for å få tid til å følge opp barna med lekser og deres aktiviteter. I tillegg er jeg flink til å ta ut min ego-tid i form av trening, venninnetreff og språkkurs.

Og Supermann? Han venter med ferdig middag når jeg kommer sent hjem. Han har vasket klær. Han har smurt matpakker og laget julekalender til ungene. Han tenner levende lys i hele stuen og finner frem adventspynten. Han kjøper marsipan og konditorfarge til julegodtet vi skal lage. Han handler mat og nye hansker til kalde små hender. Han er egentlig ganske så super!

Det høres flott ut, og er det også! Men jeg ser helt klart at dette ikke er en ordning verken Supermann eller jeg kan leve med i lengden. Det handler vel mest om å se den andre og gi litt ekstra når det trengs. Nå er Supermann flink til å backe opp meg, men jeg må passe meg for at det ikke blir en vane og en sovepute.

Hurra for likestilling sier jeg. Men minner meg samtidig på at også Supermenn trenger pleie, ros og avlastning.

Og det skal min mann få! Men ikke i kveld, for da skal jeg til frisøren…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVondt med samleie etter keisersnitt
Neste artikkel– Tidlig lesing hjemme er avgjørende
DEL