Sist oppdatert: 14. October 2010

Lillesøster har fått urinveisinfeksjon og må ta antibiotia. Oj, for et sirkus! Hun blånekter og absolutt ingenting av lokking eller trusler virker. Og det er fryktelig fortvilende.

Det gikk greit de første gangene. Supermann var medisinmann, og klarte på finurlig vis å lure tablettene inn i munnen og videre ned i magen på Lillesøster. Men så forsto hun tydeligvis hva som skjedde, og lukket igjen munnen. Bokstavelig talt!

Dette er en type antibiotika som kunne finnes i pilleform. Jeg forsøkte å knuse tabletten og blande i syltetøy. Nei! Jeg blandet i yoghurt. Fortsatt nei! Jeg prøvde til og med vaniljeis, ikke tale om!

Da er siste utvei tvang. Holde fast og tvinge ned. Det er så grusomt! Lillesøster hyler, Storesøster griner i sympati, Supermann fortviler og jeg lurer på når naboen ringer barnevernet.

I går morges var vi helt tomme begge to da ungene var levert og vi var på vei til jobb. Dagen startet som en ren katastrofe. Jeg tror følelsen av å være elendige foreldre lå tykt utenpå oss, og den dårlige samvittigheten fulgte oss begge hele dagen.

Derfor var jeg veldig enig da Supermann foreslo at vi lage en skikkelig kosekveld for ungene – midt i uken. Jeg hamstret inn varer som vanligvis bare kjøpes på lørdager, vi leide film og kveilet oss i sofaen alle fire.

Jentene var superfornøyde og hadde tydeligvis glemt morgenens katastrofale stemning. Supermann og jeg kjente gradvis at vi hadde kjøpt oss bedre samvittighet.

Lykken varte helt til det var tid for neste tablett.

Da var det på’an igjen…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Tidlig utskrivning førte til underernærte babyer
Neste artikkelTid for hverandre…
DEL