Sist oppdatert: 14. desember 2010

I morges hadde vi en sånn morgen der alt tar mye lengre tid enn vanlig og vi voksne kan velge mellom å stresse og kave, eller bare innse at ting tar lengre tid. Uansett valg kommer vi ut døren på omtrent samme tidspunkt. Derfor valgte vi å bruke god tid.

Storesøster hevdet å være mamma, og ville sitte på stellebordet med dukken sin og fortelle oss hvordan det er å være mor. Hun ammet dukket, byttet bleie og forklarte oss underveis hva som er viktig å huske på. Da en i rommet feis, prøvde pappaen å skylde på henne, men da kom det kontant: “Mammaer fiser ikke.” Jeg lo godt i skjegget da ja.

De er i en vidunderlig alder, mine to små. I deres verden er ingen bedre enn mamma og pappa. Alle verdensproblemer forsvinner ved å sitte på fanget og bli strøket på ryggen, og slår de seg, er den beste medisinen at vi blåser på. Det er herlig å være vitne til.

Samtidig er det så utrolig lite som skal til før verden faller i grus. Som da barna gikk i luciatog i går. Lillegutt så meg etter å ha gått pent i tog cirka 50 meter. Da begynte han å hylgrine. Dermed måtte jeg hoppe inn i toget så det kunne fortsette. Storesøster lette febrilsk etter mammaen som hadde lovet å se på, og ble dermed trist da hun ikke så meg. Jeg gikk jo langt foran henne i toget og stod slett ikke og så på. Heldigvis snek jeg og lillegutt oss ut av toget så vi fikk sett henne, men det var med dirrende underleppe at hun trengte mammas trøst.

Så mamma fiser ikke, men trøster (og forårsaker krøll i rekkene bare ved å være tilstede).

En liten oppfordring til alle mammaer der ute: Nyt å være verdens beste i dine barns øyne, og pass på at du fortjener den plassen. Hver dag!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNå er det slutt!
Neste artikkelHvor lenge er det akseptert å amme?
DEL