Jeg kan nesten ikke beskrive hvor rart det er å være 36 uker på vei. All den bekymringen jeg har båret på for å skulle føde for tidlig helt siden uke 24 har vært unødvendig. Vel, kanskje har den gjort at jeg har holdt meg mer i ro og dermed ikke har fått premature rier, det vil vi aldri få svaret på.

Sist oppdatert: 6. desember 2019

Uansett er den lille jenta vår fortsatt trygt plassert inne i magen og om en liten uke regnes hun som fullbåren.

Jeg fyller også 35 år denne uka, men vil ikke bruke energi på det. Foruten god mat hjemme med mann og barn har jeg tenkt å la dagen forbigå i stillhet. Jeg ber også innstendig alle rundt om å la være å gjøre noe for meg. Den energien jeg har skal jeg spare til fødsel, selv om storfamilien syns det er vanskelig å akseptere. Der noen gravide gjerne vil finne på ting på slutten, vil jeg heller bare overleve.

Siste kontroll før fødselen?

Jeg skal ha ny og muligens siste kontroll på fødepoliklinikken tidlig denne uka og den har gjort meg mer betenkt enn tidligere fordi jeg vet at vi skal beslutte igangsetting. Kanskje vil jeg også få vite om jeg er moden eller ei. På den ene siden er jeg sjeleglad for at det nå straks er over og at jeg skal få en sluttdato. På den andre siden var det forrige svangerskapet mitt enda hakket verre enn dette på slutten, selv om dette har vært vanskelig nok dette også. Det betyr dog at jeg tidligere har tålt enda mer smerter og kommet gjennom det. Gjør det at jeg egentlig burde orke å gå lenger enn til uke 37 nå? Vil det være fordeler for babyen om jeg takker nei til igangsetting nå? Eller kan det i stedet gi oss flere utfordringer? Logisk vet jeg at det siste stemmer. Jo nærmere jeg kommer termin jo mer sannsynlig er det at vannet går i et ukontrollerbart miljø, med mulighet for at navlesnora dras ut først. Vi vet heller ikke om alt det ekstra vannet utgjør en unødig stor belastning på navlesnor og morkake.

Tross dette tviler jeg. Tenk hvis hun hadde hatt godt av å være der lenger og jeg bare er egoistisk som ikke orker mer? Jeg sukker. Legene ville vel ikke satt meg i gang nå om de ikke mente det var riktig? Eller kan de plutselig uventet nekte meg det og be meg holde ut? Tankene mine flyr ukontrollert i alle rasjonelle og urasjonelle retninger.

Legen ser litt lettet ut

Dagen etter treffer jeg samme lege som sist. CTG registreringen i forkant gikk bedre denne gangen, og jeg måtte bare sitte ti minutter lenger enn vanlig for å få en gyldig registrering. Pulsen til babyen er skyhøy, men jeg beroliger meg selv med at legen syns det er OK når babyen har så god tumleplass og er så aktiv.

Så får jeg en overraskende god nyhet. For første gang i alle mine tre svangerskap har babyen sunket litt. Ikke helt slik den oftest gjør på andre gravide, men lengre ned enn man ellers håper på hos meg. Legen ser nesten litt lettet ut. Nå er det mindre skummelt om vannet mitt går, selv om jeg fortsatt umiddelbart må legge meg ned flatt hvis det skjer og ringe ambulansen. Jeg ler litt lettet jeg og, det må være all bakingen og den tilhørende ståingen som har gjort at hun har sunket! Den overdrevne bakingen var visst godt for mer enn bare distraksjon fra smertene mine.

Er kroppen klar til fødsel?

Vaginal undersøkelse viser at jeg bare er litt moden. Det er litt åpning, men legen vil ikke irritere det. Han er glad for at det ikke er mer enn det er, mens jeg selv ikke vet om jeg skal være skuffet eller glad. Jeg har en evig, stille drøm om å få en naturlig fødsel, men det føles som om det glipper for meg denne gangen også. Allikevel prøver jeg å se det positivt.

Aller helst vil legen at jeg skal gå en uke til og komme meg til uke 37, men samtidig sier han at det ikke ville overrasket han om det skjedde noe av seg selv denne uka. Det siste gjør meg litt håpefull, kanskje det finnes en sjanse?

Avtaler igangsettelse

Før jeg går avslutter vi med å diskutere tidspunkt for neste ukes igangsettelse. Straks vi starter opp med å snakke om det synker skuldrene mine og jeg innser at nå skal det faktisk skje. Det er ikke jeg som har bestemt det, det er selvfølgelig det beste i situasjonen min.

Legen avfeier spørsmålet mitt om jeg burde holdt ut lenger og betrygger meg på at babyen neste uke vil være helt klar til å komme ut. Nå holder det for meg og historikken fra tidligere svangerskap tilsier det samme. Jeg føler meg ti kilo lettere. Legen spør meg så om jeg vil ha time på fødepoliklinikken først så de kan strippe meg og gi det en dag eller to å virke, men nå som jeg definitivt skal i gang neste uke vil jeg bare få det gjort raskest mulig. Vi blir derfor enige om at jeg møter opp rett på føden 37+1 neste uke.

Ikke måneder, uker, men dager igjen!

Jeg går fra sykehuset med en litt euforisk følelse. Det er plutselig bare 7 dager til disse lange månedene kan være over. Ikke 7 måneder, ikke engang 7 uker, men 7 små dager til neste uke og innleggelse. Disse dagene går sikkert kjempefort, tenker jeg. Plutselig betyr ikke presset i magen og smertene noe, ei heller de vonde kynnerne. Man kan holde ut det aller, aller meste, når det er så kort tid igjen.

Slimproppen?

To dager senere titter jeg en ekstra gang på papiret etter at jeg har vært på toalettet. Er det ikke litt merkelige slimbiter der? Jeg studerer det lenge. I det første svangerskapet mitt så jeg aldri slimproppen. I det andre kom den så tydelig ut at det ikke var noe å lure på. Dette derimot, det både ser da og kjennes ut som mulige biter av en slimpropp? Jeg rynker på panna mens jeg snur papiret frem og tilbake og tar på det, men blir ikke klokere annet enn jeg at tror mer og mer at det er det. Legen trodde jo også at det kunne skje noe, etter at han hadde undersøkt der nede, gjorde han ikke?

For å hjelpe på prosessen holder jeg meg så aktiv jeg klarer og står mest mulig. Brått skyr jeg sofaen og hvile der som pesten og nekter å legge meg ned. Min mor tar meg derfor med ut på lunsj og en lengre gåtur. Det er bursdagen min, så det er hyggelig å gjøre noe enkelt og jeg tenker at det hjelper på modningen. Min mor derimot, håper det ikke hjelper så mye at noe brått skjer når hun er alene sammen med meg. Vi går så langt jeg orker, og det er nydelig vær.

Rier og tegningsblødning?

Dagen etter føler jeg brått at kynnerne forandrer karakter. De setter seg oftere i ryggen, og føles mer og mer som maserier. Irriterende nok for mitt eget håp om en naturlig fødsel, blir de ikke regelmessige nok. Hver gang jeg tror de er sterke nok til å ta tiden på dabber de av igjen.

Så kommer de på natta også og jeg får blod på papiret neste morgen. Tegningsblødning, er alt som står i hodet på meg. Det må da være en tegningsblødning? Så vet jeg jo at det ikke trenger å bety at det rekker å skje noe før neste uke, men håpet blir enda sterkere.

Telefon fra sykehuset

Brått er det bare helga igjen og jeg har planer om å gjøre alt jeg kan for at noe skal gå i gang. Det må da gå an å få dette i gang av seg selv, når vi har vært så urolig for nettopp det i tretten hele uker?

Så ringer telefonen fredag kveld. Jeg kjenner igjen de første sifrene fra memoreringen jeg måtte gjennom for to uker siden. Hvorfor ringer sykehuset til meg på fredag kveld? Jeg svarer litt paff og hører legen min fra fødepoliklinikken i den andre enden. Han forklarer at det var utslag på urinprøva jeg leverte når jeg var der tidligere i uka og at dyrkning viser at jeg har fått GBS, gruppe b streptokokker infeksjon.

Jeg blir litt forvirret, for hva er det? Uten å utdype så veldig får jeg instruks om å hente ut penicillin på apoteket nå med én gang og starte opp en kur i kveld så jeg forhåpentlig rekker en hel kur før fødselen. Så vil jeg få antibiotika intravenøst under fødselen også og babyen vil undersøkes mer etter fødsel.

Fødselen bør ikke starte ennå!

Vi rekker så vidt det er apoteket før det stenger og jeg starter opp kuren samtidig som jeg leser alt jeg kommer over på helsenettsider om gruppe b streptokokker. Man kan jo bli sprø av å lese for mye, men ett sitter jeg i hvert fall igjen med. Jeg vil IKKE at babyen skal smittes med dette og stå i fare for både det ene og det andre av komplikasjoner.

Lufta går ut av meg som en ballong i det jeg innser at jeg må roe ned helt igjen. Jeg bør ikke gå i fødsel nå, ikke før denne 5 dagers kuren er fullført eller i det minste godt i gang. Jeg resignerer tilbake til sofaen og hvilen der.

Kanskje hadde jeg uansett ikke kunnet presse kroppen til å føde av seg selv, men uten håpet blir jeg litt lei meg. Ikke minst er jeg sliten etter aktivitetene de siste to ukene. Jeg trøster meg med de som skriver at det beste man kan gjøre før en fødsel er å hvile. Tross alt legger man ikke inn en real treningsøkt rett før et maraton starter, gjør man vel?

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDe mest populære navnene i Italia i 2018
Neste artikkelHar jeg rett på lønnsøkning i permisjon?
DEL