Jeg blir litt smågal av å ha folk oppå meg hele tiden. Jeg blir sur, grinete og kjefter på alle for alt og ingen ting, skriver Marte.

Sist oppdatert: 4. November 2014

Jeg har alltid likt å være alene. Jeg trives skremmende godt i mitt eget selskap. Så godt at jeg frivillig har bodd alene det meste av mitt voksne liv. Da jeg flyttet sammen med mannen min i 2008, hadde jeg bodd for meg selv i 10 sammenhengende år.

Omveltningen ble med andre ord veldig stor da jeg plutselig satt der med samboer og et barn i løpet av ett kort år.

Og før vi viste ordet av det, var familien utvidet til fire.

Les også:
Kjære mannen min

Før og etter barn

Jeg elsker å være alene hjemme. Jeg gleder meg flere uker i forveien når mannen skal ut på jobbreiser, spille golfturneringer eller hva det nå er han gjør når han reiser bort et par, tre ganger i året.

Jeg gleder meg til å ha huset for meg selv. Til barna har lagt seg, og jeg kan slenge meg ned i sofaen med sjokolade og en god bok. Eller sjokolade, potetgull, iskrem og en film på tv-en. Gjerne en gammel favoritt som Dirty Dancing, Flashdance, Fame eller Titanic.

Hello Patric og Baby.


Les også:
Første husmorferie uten barn

Han bare sitter der

Jeg gleder meg til å gå rundt i huset og bare være alene. Kanskje sette på noe musikk og kikke på gamle bilder fra den tiden vi limte bildene inn i fotoalbum og skrev små tekster under de.

Jeg gleder meg til å få hele senga for meg selv. Uten å bli vekket av noen som snorker meg i øret. Uten å krangle om dobbeldyna.

«Jeg kan jo sette meg oppe i andreetasjen på kveldene, hvis du vil ha litt tid alene», sier mannen og prøver å være på tilbudssiden når jeg raser som verst og snakker om at jeg trenger space. Vi har både kontor og en liten tv-stue på loftet.

Men det er ikke det samme. Han er jo der oppe, selv om jeg verken ser eller hører han. Jeg er ikke alene. Det er stor forskjell.

I dag har mannen reist til Stavanger. Jeg skal ha tre hele dager alene hjemme! Frem med sjokoladen, potetgullet og isen, og på med gamle, gode filmer!

Nå skal jeg kose meg!

Men egentlig er jeg dønn sliten. For jeg har hatt ungene alene i hele ettermiddag.

Jeg har hentet dem i barnehagen, lagd middag, meklet når de har kranglet om hvem som hadde akkurat den legoklossen først, tørket bæsjerumper midt i middagen, byttet våte sokker da de løp rundt huset uten sko, børstet ut flokene i håret til Lillesøster til store protester, printet ut fargeleggingsark, blåst på og plastret sår så små at jeg ikke kan se dem en gang, tørket opp melk fra kjøkkengulvet, ryddet fargestifter, servert kveldsmat, pusset tenner, vasket fjes, tvunget av supermannkostymer og tvunget på pysjer, løpt etter to kråker over hele huset, som ikke vil legge seg, lest, sunget, hentet vann, sunget igjen og ligget musestille klemt mellom to små overtrøtte kropper i en halv time før jeg turde reise meg opp og endelig kunne begynne å nyte alenekvelden min.

 

Puh!

Vissheten om at ungene våkner mellom fem og halv seks i morgen tidlig, gjør at jeg dropper både film og mimring i gamle bilder i kveld.

(Pokkers vintertid, forresten. Er jeg heldig, har ungene justert seg etter den ut på nyåret en gang).

Mannen er den som alltid står opp med ungene her i huset. Det er han som leverer dem i barnehagen . Men nå må jeg altså gjøre det selv. I tre dager! Jeg må levere i barnehagen, dra på jobb, handle, og så er det den samme regla om igjen: henting, middag, mekling, tørking av vått regntøy og så videre, og så videre.

Dessuten er dobbeltsenga altfor stor til én person. Og hvem trenger vel egentlig en dobbeldyne alene?

Og hvem skal passe på at jeg ikke ramler ut av senga i løpet av natta?

Til hvem skal jeg fortelle at Lillesøster har sagt sin første R? Og hvem vil høre om den morsomme telefonen jeg fikk på jobben i dag? Vi bruker alltid ligge og prate i senga etter vi har lagt oss. Som regel altfor lenge, så klokka blir altfor mye. Og så sukker og stønner vi over at vi aldri får slukket lyset, mens vi teller timer til vi skal opp.

Og nå begynner jeg av en eller annen grunn å tenke på Åndenes makt fra søndag. Det var en ekkel episode. Fy flate. Den smattelyden som fulgte hun jenta når hun hadde lagt seg? Grøss!

Hva var det? Knirket det oppe i andre etasje? Var det katten? Nei, jeg er ganske sikker på at den er ute.

Jeg trekker igjen gardinene og slukker lyset i huset.

Les også:
Når forelskelsen går over


God å ha likevel.

Tror jeg går og legger meg, jeg. Bra mannen ikke skal være borte lenger enn tre dager. Savner han allerede!

 

Liker du å være alene? 

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

  

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelRåd til gravide og ammende om influensa A
Neste artikkelPermisjons-outfit
DEL