Publisert: 29. oktober 2010

Til helgen forskanser jeg meg inne. Skrur av lyset, låser døren, kobler fra ringeklokken og kryper under dyna. Jeg hater Halloween!
Mulig jeg er gammeldags her, men for en som vokste opp med sjarmerende julebukker som pent ba om smuler fra julekakene og kanskje en liten mandarin, byr det meg skikkelig i mot å se disse drakulautkledde ungene som tigger godteri.

Jeg forstår at dette er en stor greie “over there”. Jeg forstår også at det er kjempebusiness for Nille og andre billigbutikker som tjener enormt på plastdritten de selger i slutten av oktober.

Men jeg liker fortsatt ikke at barn skal reke gatelangs i mørket, ringe på alle dørene de ser kun for å hanke inn bøttevis med godteri. De vet jo ikke engang hvorfor de gjør det! Det er noe med grådigheten som byr meg imot.

For et par år siden var jentene mine livredd denne kvelden. Vi hadde overhodet ikke noe forhold til Halloween og reflekterte ikke over dagen før det ringte på døra. Storesøster åpnet, og fikk en støkk hun sent vil glemme. Det er ikke sjarmerende når slampete 12-åringer utkledd som lik henger på døra. Det var lite å hente hos oss, for å si det sånn. Og neste dag måtte jeg skrape egg av husveggen…

Men uansett hvor skremt Storesøster ble, det er fascinerende (og irriterende!) å se hvordan dette fenger dagens barn. Mine jenter intet unntak. I helgen skal de på to halloweenfester. Og gleder seg villt.

Så den som har tatt den tunge veien til billigplast-butikken er meg. Den som i kveld må gjøre klar heksehatter, plastedderkopper og brune løstenner – er meg.

Som sagt: jeg hater Halloween – men svelger et lass med kameler for å henge med i tiden!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKjerringa på julekvelden
Neste artikkelFem tips for å roe babyen
DEL