Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Vi kjenner til ”elskovsmåltidet”, den intime middagen hvor alt er gjennomtenkt til den minste detalj, nøye forberedt og vel tilberedt. Det viktigste med dette måltidet er ikke de enkelte bestanddelene eller råvarene – det kan jo hende vi til og med glemmer å smake – men den felles opplevelsen av å gi og motta får nesten karakter av et erotisk forspill. Den psykologiske virkningen er stor og kan aldri oppnås ved hjelp av frossenpizza eller enkel take-away.
Vi kjenner angsten når spedbarnet ikke vil spise
Usikkerheten. Er vi gode nok som foreldre? Hva sier helsesykepleier? Legen? Svigermor? Vi kjenner også på det når barna blir eldre og er syke. Hvis de bare spiser litt, så føler vi oss straks mindre hjelpeløse. Da er det i det minste noe vi kan gjøre.
Vi kjenner på det når barna flytter hjemmefra, eller når vi er alene: det er plutselig ikke så meningsfylt å lage mat. Vi som lager mat, vet hvor dårlig vi tåler kritikk av maten. Følelsen av at familien ikke fungerer hvis ikke alle liker å spise den samme maten.
Vi kjenner også baksiden av medaljen
Vi vet at noen barn ikke får den nødvendige psykologiske næring i familien, og at dette kan føre til at de slutter å spise (anoreksi) eller overspiser. Vi vet hvordan likegyldighet til mat ofte blir til likegyldighet på andre områder som er viktige for atmosfæren i en familie. Eller hvordan det motsatte – matsnobberiet – kan bli uutholdelig for omgivelsene.
Felles måltid er en viktig psykologisk og følelsesmessig begivenhet i familien. Den er betydningsfull i konstruktiv retning, for hvis maten er laget av gode råvarer, med kjærlighet, så kan alle i familien føle seg verdsatt og kan dermed sette pris på maten.
