Fram til for 50-60 år siden ble det sjelden satt spørsmålstegn ved mannens og farens lederskap i familien. Det ble nok sagt en del rundt om i de små hjem, men i den offentlige debatten var problemstillingen ukjent; naturligvis fordi denne hovedsakelig foregikk menn imellom.

Sist oppdatert: 7. april 2011

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Historisk sett har vi kjent til matriarkalske (kvinnestyrende) samfunn, men det har vært så få at mange har antatt at den mannsdominerte familien var – om ikke gitt av Gud – likevel den mest ”naturlige”. Dessverre har vi en lei tendens til å forveksle ”vanlig” med ”naturlig”, og jeg skal la være å uttale meg på naturens vegne. Det jeg imidlertid kan si med stor sikkerhet er, at enkjønnet lederskap i familien ikke ser ut til å være verken det mest hensiktsmessige eller sunneste som familiens medlemmer. Dette gjelder, som nevnt, også den som har makten – uansett kjønn.

Det er sikkert mange årsaker til at det mannsdominerte lederskapet i familien har vedvart, og det samme gjelder for storfamilien – det vi til daglig kaller samfunnet. I forhold til familien er nok en av årsakene at man opprettholdt et tydelig skille på ansvarsområdene for menn og kvinner, og at partene hadde respekt for den andres område.

Hvem skal være familiens overhode nå?

Men med dagens oppløsning av tradisjonelle kjønnsroller, følger det naturligvis også en viss usikkerhet – et visst kaos, om du vil – og selv om ikke ennå kan fastslå at dette fører til en mer hensiktsmessig og fleksibel blanding av rollene, så utvikler vi oss utvilsomt i den retningen. I den forstand må vi kunne si at ”de gode gamle dager” er forbi. Vi må finne nye bein å stå på, både hver for oss og sammen.

Hvis vi ser oss rundt i verden, må vi nok erkjenne at denne begynnende reduksjon av mannens makt ikke har skjedd et sekund for tidlig – men forhåpentligvis likevel ikke for seint!

Menns overmakt – og følgene av den

Verken globalt eller familiemessig er resultatene av de maskuline verdienes overmakt noe å være stolte av. Vi lever i et samfunn som har vist seg å være grunnleggende destruktivt både for enkeltmenneskets livskvalitet, og for naturen rundt oss. Også innenfor familien har prisen vært høy. Selv om kvinner har kunnet skaffe seg innflytelse på deres egne og familiens situasjon, har det alltid vært i form av et slags opprør, som ikke har rokket særlig ved mannens økonomiske, sosiale eller politiske overmakt.

Man kan fortelle mange redselshistorier om barn og kvinners levekår gjennom tidene, men her skal jeg nøye meg med å gi et moderne eksempel på hva jeg mener med maskuline verdier. Mange av oss bestemmer oss tidlig i familiens liv for å kjøpe egen bolig. ”Det er bedre og friere for barna”, sier vi til hverandre og den nervøse bankrådgiveren. Vi bruker denne begrunnelsen blant annet fordi vi (menn) tross alt har lært litt og ikke bare tenker på våre maskuline verdier (penger, konkurranse, prestisje og arbeid), som vi gjorde den gang da vi som vikinger dro på tokt for å røve, plyndre, drepe og voldta for å kunne gi familien og samfunnet hjemme et solid materielt fundament. Prisen for denne selv-eide boligen er ofte foruroligende høy i form av overarbeida og stressa voksne, og barn som må finne seg i å omgås fremmede voksne på et tidspunkt i livet hvor de helst ville vært sammen med foreldrene.

På tide å få balansen tilbake?

Verken dette eller andre eksempler betyr at mennene er skyldige og kvinnene uskyldige. Det betyr bare at verdiene i familiens beslutningsgrunnlag i mange århundrer har vært ute av balanse, og at det kanskje derfor er verdt å ta med i betraktningen når vi i hver vår familie sliter med både vår egen og den andres rolle i lederskapet.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår synker magen før fødselen?
Neste artikkelJesper Juul: Det nødvendige lederskapet
DEL