Alt er SÅ mye mer spennende hvis noen andre vil ha samme leke samtidig. Marte blir sprø av sine to små, som har svart belte i krangling. 

Publisert: 14. april 2014

Jeg blir gæærn! Rett og slett gæærn. Det kommer snart til å rable for meg.

Og jeg tror de fleste som har flere enn ett barn skjønner hva jeg mener. For søsken krangler. Og det de krangler om er jeg meg, min og mitt – du, deg, din og ditt. Og ha, har, hadde, har hatt.

Det er umulig å komme frem til en løsning.

Ta for eksempel her om dagen:

«Næææiiiih! Den hadde jeg!» Lillesøster løper i fullt firsprang etter storebror bortover stuegulvet. Han holder Lillesøsters bamse over hodet.

Les mer: Er det greit å bli sint på barna?
                Må søsken dele alt?

Lillesøster kommer gråtende bort til meg.

«Hadde jeg! Jeg hadde den!» hikster hun mens store tårer renner nedover kinnene og legger seg i halsgropen.

Ja, hun hadde den for en halv time siden. Da satt hun på gulvet og lekte med bamsen. Men så bæsjet hun, og vi måtte bytte bleie. Da vi kom ut fra badet, satt hun en stund i sofaen og klappet pusekatten før hun tok på seg storebrors Ironman-maske og skremte livskiten av nevnte katt.

Les mer: Lykkelig barn sitter ikke stille 
                Nei, nei, neeii!

I mellomtiden hadde Lillemann plassert bamsen som tilskuer ved bilbanen sin.

Dette får Lillesøster plutselig øye på. Og da vil hun ha bamsen tilbake.

Vi har en ganske grei regel her hjemme. Vi deler likt, helt likt, og prøver å ha to av alt. To like kopper og to like fat. Like stor hodepute og like mange fargestifter hver.

Og så har de sine egne leker som er fordelt i to lekekasser. En til Lillemann og en til Lillesøster.

Lekene er deres. De har førsterett på sine egne leker. Men, den andre har lov til å låne hvis eieren ikke leker med dem selv.

Men her er det  mange gråsoner, at det er klin umulig å få has på kranglingen.

Hva når den ene har lekt med en leke og lagt den fra seg. Hvor lenge har vedkommende rett på leken? Fem minutter? Ti minutter? En halvtime? Det må jo være lov å gå på do for så å fortsette leken etterpå. Eller legge fra seg leken for å spise middag. Men hva hvis man løper en kjapp tur ut for å hoppe litt på trampolina i noen minutter. Har man da krav på leken når man kommer inn igjen, eller er den da fritt vilt?

Og hva når Lillesøster vil huske og åler seg ned fra sofaen og går målbevisst med de korte beina sine bort til huskestativet. Mens storebror, som har mye lengre bein, hopper over sofaryggen og er borte ved husken i en jafs.

Hey! Jeg skulle huske nå!


Les mer: Lekeplass-politi

Vil Lillesøster egentlig bare huske fordi Lillemann satt seg i husken? Eller gikk Lillemann og satt seg i husken nettopp fordi han skjønte at det var dit Lillesøster var på vei?

«Jeg skulle huske!» roper Lillesøster og presser ut de store, våte tårene igjen. Og det er kul umulig å megle. For begge står på sitt.

Lillemann påstår han gikk helt tilfeldig bort til husken, uten å vite at Lillesøster egentlig var på vei for å ta seg en husketur.

Og Lillesøster hevder hardnakket at Lillemann visste at hun var på vei bort til husken, og snappet den foran nesen hennes.

Samme problem oppstår når Lillemann hopper av traktoren for å finne seg noe å drikke på kjøkkenet. På vei tilbake plukker han opp sparkesykkelen sin, og tar noen runder rundt med den. Men så snart Lillesøster klatrer opp på traktoren, vil han ha den tilbake.

Moaha. Nå skal jeg kjøre traktor!

Og så er de i gang igjen.

«Du brukte den ikke».

«Jo, det gjorde jeg. Jeg skulle bare hente noe å drikke».

«Nehei. Du kjørte på sparkesykkelen».

«Næææææhææi. Jeg skulle bare kjøre sparkesykkelen bort til traktoren!»

Og hva når Lillemann står og spiller på keyboardet. Da kan du banne på at Lillesøster også vil spille på keyboardet. Og hvis hun for en gangs skyld faktisk spør om hun kan få låne det, i stedet for å bare hoppe inn og dra sine akkorder. Og Lillemann sier ja.

Hallo. Nå må du bli ferdig snart.

Men Lillesøster bare spiller og spiller. Og Lillemann blir mer og mer utålmodig. Og til slutt vil han ha det igjen.

«Du sa jeg kunne få låne det!» sier Lillesøster

«Ja, men ikke så lenge!»

«Jo ho. Du sa ikke noe om hvor lenge».

Og så er de i gang igjen. Hyling, vræling, krangling og "Mamma, Mamma! Det var min tur!" Eller "Jeg hadde den først!"

Det er klin umulig å mekle i sånne saker. Du kan ikke vinne. Det finnes ingen løsning. Derfor har jeg gitt opp. De får ordne opp selv.  Men hjelpe meg, jeg holder på å bli gæærn. For jammen har disse to, småsøsknene svart belte i krangling.

Hjelp! Har du noen gode råd? Hvilke regler har dere?
 

Følg Martes egen blogg på Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?