Dette er vel det vanskligste jeg prater om – og ikke minst vanskeligste jeg kan dele. Jeg vet rett og slett ikke helt hvor jeg skal starte, og det å skulle være ærlig om noe sånt som dette syntes jeg er helt utrolig vanskelig, og ikke minst nakent. 

Publisert: 22. februar 2017

Da jeg var liten så lekte jeg alltid med dukker, de var babyene mine og jeg passet godt på dem. Jeg gikk tur med dukkene, kledde på, matet og skiftet på dem som om de var babyene mine. Jeg fikk alltid høre at «Nina, du kommer til å bli en så flink mamma». Tenkte da ikke særlig mer over dette enn at, ja selvsagt skal jeg bli en flink mamma.

Jeg fikk tantebarn for første gang allerede da jeg var 10 år gammel, etter det så poppet de ut i alle retninger, og jeg var i ekstase, jeg har passet på og kost meg så mye med de vakre skapningene som jeg forguder over alt på denne jord. De har en helt spesiell plass i hjertet mitt, alle sammen og jeg er heldig som får ha så mange små rundt meg som jeg får tilbringe tid sammen med og som betyr så mye for meg.

Da jeg var 16 år gammel
Ble jeg kjæreste med Daniel, min mann, mitt alt. Vi passet bare så fantastisk godt sammen og det har aldri vært tvil i mitt hjerte om at vi kom til å dele resten av livene våre sammen. Vi flyttet sammen 1 1/2 år senere og var lykkelige som bare det. Jeg startet da å gå opp i vekt, nokså drastisk på kort tid, men tenkte ikke så mye over det annet enn att kostholdet forandret seg jo litt etter vi flyttet ut og vi koste oss masse med god mat…

Etter hvert som tiden gikk så pratet vi løst om det å få en baby. Ikke lenge etter bestemte vi oss for å slutte med prevensjon og la det som skjedde få skje og det samme gjorde et vennepar av oss. 3 måneder senere så lyste graviditetstesten positiv, IKKE for meg, men for beste venninnen min. Jeg var da utrolig glad på hennes vegne og gledet meg kjempe mye til å bli tante til hennes barn. Månedene gikk, og flere av de med uteblitt mens og falske alarmer … Men hos oss, var det fremdeles ikke skjedd noe. Jeg tenkte lenge at jeg trodde det var noe galt med meg… men ristet tanken fort avgårde da dette virkelig var min største frykt … Jeg tok graviditetstester hver måned da syklusen min var fullstendig ustabil og det kunne ta flere måneder før hun fæle tanta dukket opp.

Vekten fortsatte å øke, og jeg klarte ikke å forstå hvorfor. Vi endret kosthold og prøvde å holde oss sunne, tok vitaminer og det var ikke sjeldent jeg gikk til jobben, butikken osv. som var et stykke å gå. Men vekten økte uansett hva jeg gjorde. Etter nesten 2 år, hvor ingenting var skjedd, vekten økte og menstruasjonen kunne utebli i 5 måneder av gangen, begynte jeg å bli ordentlig redd … Men det vridde seg inni meg av tanken på å måtte oppsøke legen, og frykten av det å skulle tenke at jeg skulle få dårlige nyheter. Etter mange samtaler med min fantastiske mann og bestevennine, tok jeg motet til meg og dro til legen …

Mitt mareritt ble virkelig
Jeg fikk beskjed etter undersøkelser hos lege og gynekolog at jeg hadde noe som kalles PCOS. Dette er en sykdom som går på hormonene i kroppen og noe som da gjør det vanskelig å bli gravid. Symptomene på dette er også uteblitt menstruasjon, vektoppgang, syster på eggstokkene og mye mer. («Heldigvis» er det kun de nevnte symptomene jeg merker noe til.) Etter sjokket var lagt seg og tårene var felt, så leste jeg meg opp på sykdommen, hva jeg kunne gjøre og ikke minst hva andre hadde gjort. Jeg forstod at det heldigvis var muligheter selv om dette ville bli en vanskelig og tøff vei å gå, så var det fremdeles håp. Og jeg kan også legge til at flaksen hos oss er at hos Daniel, fungerer alt helt perfekt!

Skyldfølelse
I lange tider sleit jeg så fælt med skyldfølelse. Det var meg det var noe galt med, jeg kunne ikke få til den ene tingen som alle kvinner er ment til å skulle få til. Det var jeg som var problemet, min egen kropp kjemper imot meg.

Depresjonen kom snikende og jeg mistet fulstendig motet til tider. Ønsket om å få en liten vakker skapning til verden bleknet i selvmedlidenheten og sorgen over hvor vanskelig det skulle være for oss. Heldigvis har jeg et knippe med herlige mennesker rundt meg, som jeg har klart å være ærlige med. De har klart å åpne meg opp og få meg til å innse at dette kan skje med hvem som helst, dette er rett og slett uflaks. Men det å holde motet oppe til en hver tid, er fremdeles vanskelig og vondt.

Alle andre rundt
De som går igjennom det å være ufrivillig barnløs kjenner seg nok veldig igjen i det jeg skriver her nå. Magene som popper ut over alt hvor enn du går, de stolte foreldrene som deler de lykkelige innleggene på Facebook og Instagram om at de venter barn og alle vennene dine som plutselig deler at de er gravide. Det er tøft … Det er så tøft at jeg har vanskelig for å beskrive det. Det å skulle være lykkelig på andre sine vegne over noe du ønsker deg mer enn alt i denne verden, å få se drømmen din går i oppfyllelse hos alle andre. Det er helt jævlig.

Men det værste er faktisk alle de uvitende menneskene rundt over alt (som aldri mener noe vondt) som stiller spørsmål som «Når skal dere få barn da?» eller «Nå er det vel på tide med en liten en»… Eller det verste av dem alle, «Bare slutt å stresse, så skjer det». Vel, fortell det til min sykdom, og min kropp, at hvis du bare slapper av og ikke stresser, da forsvinner hormon forstyrrelsene og babyer vil poppe ut i alle kanter … Vel nei, så enkelt er det ikke.

Vi gir ikke opp
Vi er fremdeles dessverre ikke i mål. Vekten må fremdeles ned, enten det skal skje naturlig eller om vi ønsker å søke hjelp, så må vekten ned. Noe som er grusomt vanskelig. Det eneste jeg har funnet ut som hjelper er å holde meg til en streng lavkarbo diett. Med min sykdom, så tåler ikke kroppen min karbohydrater, jeg kan gå opp drastisk i vekt bare ved å spise en brødskive. Og det å ha et slikt liv, der kroppen din jobber så utrolig i mot deg, er kveldene. Jeg føler meg fanget i min egen kropp. Men, nå er det nå slik at det er sånn det er, og jeg har endelig lært meg å akseptere og leve med dette.

Ønske om å kunne få en liten prins eller prinsesse inn i denne verden er fremdeles like sterkt, og vi jobber fremdeles med det, og vi håper at vi snart kan få lov til å dele den gledelig nyheten med alle rundt oss, men frem til da så må jeg jobbe hardt med kosthold, vitaminer, medisiner og trening for at drømmen vår skal få bli oppfylt.

Det jeg vil frem til med dette innlegget er først og fremst at dere får bli bedre kjent med meg, mitt liv og at ikke alt er like rosenrødt som det alltid ser ut til. Men jeg ønsker også at alle der ute skal lære mer om dette, og at dere der ute som er i samme bås som meg, uansett hva det skulle være slags form for ufrivillig barnløs, så er dere ikke alene. Jeg ønsker å få lov til å skrive om dette, for det opptar mye av tiden til både meg og mannen min. Vi har det bra og akkurat nå er vi inne i en god periode hvor humøret er oppe og håpet fortsatt lever i beste velgående. Vi vet vi skal få det til en dag, på den ene eller andre måten. Men frem til da, så ønsker jeg ikke at det skal være en hemmelighet.

Om det er noen der ute som vil ha noen å prate med, om noen har spørsmål, uansett hva det skulle være, nøl ikke med å ta kontakt med meg. Enten her på bloggen eller på en privat melding på Instagram (@ninashjem). Jeg skal svare så godt jeg kan og jeg ønsker mer enn gjerne å få høre deres historier.

Les flere gjesteblogginnlegg her

Hva synes du om artikkelen?