Sist oppdatert: 19. October 2010

Jeg er altfor snill! Det vil si, jeg er jo ikke det! Jeg er bare redd for å ikke virke snill. Derfor sier jeg ja til alt. Nuvel, ikke alt – men det meste. Jeg mener jo egentlig nei!!!!

Dette øker stressnivået i hverdagen betraktelig.

Innkommende mail: “Maledugnad på klubbhuset”. Jeg tenker nei! Men melder meg på… Det er viktig for Storesøster å se at jeg engasjerer meg i hennes aktiviteter.

SMS: Kan du skrive en liten artikkel for speiderbladet? Jeg tenker nei, har absolutt ikke tid! Men selvfølgelig gjør jeg det! Vil jo ikke virke kjip heller. Der gikk den søndagen.

Telefon fra svigerinnen: Kan du bake en kake for meg? Jeg sukker tungt (lydløst). Men kvitrer tilbake: klart det! Familie stiller jo opp for hverandre!

Invitasjon fra jobben: bowling neste torsdag! Kult! Men egentlig burde jeg prioritert en hjemmekveld med Supermann, har ikke sett ham siden forrige tirsdag. (bortsett fra når vi møter hverandre i døren og sover i samme seng…)

Samtidig vokser listen over gjøremål hjemme:

* Legge sammen klær (utrolig som den haugen vokser!)

* Vaske hus (lurer på om jeg må resignere og skaffe meg vaskehjelp)

* Rake vekk løvet i hagen (vurdere å få gartner på kjøpet, eventuelt noen til å hogge ned trærne)

* Vaske vinduer (uaktuelt å la den frekke vinduspusseren komme inn i huset, det får holde at han tar dem utvendig)

* Alle de irriterende smådeltaljene som alltid blir nedprioritert: (brødsmuler i bestikkskuffen, prøve ut den nye vindundersvampen som skal gjøre flisene på badet som nye, rydde i ungenes lekekasser…)

Alt dette tar på, selv for Superwoman. De siste ukene har jeg sovnet i sofaen hver kveld!

Jeg tror jeg må lære meg å si nei. Så får jeg heller føle meg som en sur kjerring, dårlig svigerinne og elendig samfunnsborger.

Men forhåpentligvis blir jeg i stedet en enda mer opplagt og glad mamma og kjæreste!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSteinbukken
Neste artikkelKan selv!
DEL