Sist oppdatert: 9. desember 2010

Det ligger et par centimeter hvitt på bakken og hjemme har mine to små sett med store øyne på de hvite fnuggene, og storesøster har lykkelig fortalt at hun har akt i barnehagen. Etter forrige ukes sykdomsmaraton er vi endelig kommet ovenpå igjen, så i går kledde vi oss godt, og kom oss ut på tur.

Det var beinkaldt og turen var bare bort til butikken. Men på hjemturen lokket aking. Siden snøen kommer like bardust på hvert år, er kjelke og akebrett plassert lengst bak i boden og det kommer til å ta nøyaktig like lang tid å rydde oss fram til dem, som det tar for snøen å smelte. Men to rompeakebrett lå lett tilgjengelige i gangen. Dermed fikk de kjørt seg.

Som voksen står man gjerne der og hutter seg litt og lurer på om det er lenge til barnetv idet man sender smårollingene opp bakken med rompebrett i hånden. Men så kommer spørsmålet: “Mamma, kan du ake med meg?” Og innerst inne sier barnet i meg et stort JA! Så da smiler jeg, løper opp bakken og setter utfor med jentungen på fanget. Latteren hennes triller så deilig at jeg må le med. Og snart er det om å gjøre å renne fortest, lengst og morsomst. Kulden er glemt og røde roser i kinnene viser til og med i tussmørket.

Etter å til slutt ha havnet under bordet på lekeplassen, innser vi at det er på tide å komme seg inn. Det er vått i gangen og klær til tørk når vi setter oss ved bordet for kveldsmat, klementin og kakao. Begge ungene drikker tre kopper kakao hver. Og før Månetoppen er slutt ber de om å få legge seg.

En deilig dag å være mamma på. Jeg er heldig som får lov til å oppføre meg som et barn innimellom, og å smittes av lykkerusen deres.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVondt med samleie etter keisersnitt
Neste artikkelVelmenende svigermor tar styringen
DEL