Sist oppdatert: 4. januar 2011

Vi har brukt den siste uken på å lære vår lille sønn å sove rundt. Samtidig driver vi med morsmelksavvenning. Vi holder ut i håp om lange netter uten avbrudd, og krangler om hvem av oss som er trøttest. Jeg vet at det sikkert ikke er mange månedene, og i hvert fall ikke mange år, til vi kan se tilbake på dette og le. Men vi er ikke der enda.

Jeg husker jeg smilte litt skjevt da mammaen min fortalte meg mens jeg var gravid med jenta mi at vi på et tidspunkt kom til å ha denne krangelen. Jeg trodde ikke på henne da, men skjønner jo at hun var noen år klokere og kunne tenke humoristisk tilbake på denne tilstanden jeg nå befinner meg i.

Lillegutt er viljesterk og utholdene, men har i løpet av uken skjønt at leggetid er leggetid. Han kan trekke det ut så lenge han bare vil, pappa er sterkere og gir seg ikke. Ja, for det er pappa som må gjøre det. Jeg skyldes på at jeg lukter melk og frister lillegutt som nå skal klare seg uten sin elskede pupp. Men vel så mye handler det om at jeg er bløthjertet og ikke orker å høre på lillegutts protester i samme grad som min mann. Og jeg er lykkelig over å slippe.

Jeg har nesten hele uken også lagt meg alene i dobbeltsengen. I begynnelsen var det nesten litt eksotisk og deilig. Endelig for meg selv, bare å sove i vei. Jeg våknet av lillegutts minste knyst, og fant ikke roen før min mann hadde roet ham. Nå savner jeg å ha ham i sengen sammen med meg, så jeg tror snart han må inviteres tilbake igjen. Jeg er ikke akkurat ensom. Jenta mi kommer gjerne inn til meg i løpet av natten og vil ligge helt inntil. Og på morgenkvisten kommer kanskje en liten gutt luskende og. Definisjonen av morgenkvist strekkes litt og var i dag litt før halv seks.

Han tar støyten, men jeg er like trøtt. Hvorfor? Kanskje har kroppen min innsett hva den faktisk har gått glipp av de to årene den var uten en eneste natt med sammenhengende søvn?

Det er januar, mørkt ute og kaldt. Regnet piskes mot vinduet og selv om vekkerklokken og minstemann hevder dagen har begynt, tyder alt på det motsatte. I speilet møter jeg et gustent morgentryne som er vinterblekt og trøtt. Klar for en ny dag? På ingen måte!

I kveld skal jeg legge meg tidlig. Akkurat som min mann. På samme måte som vi har sagt det hver eneste morgen den siste uken. Men i kveld skal jeg faktisk gjøre det også, ikke bare snakke om det. Hvis det ikke er Grey’s på tv da…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSlik leser du for den rastløse krabberen
Neste artikkel1–2 år: Barnet velger sin første favorittbok
DEL