Sist oppdatert: 8. November 2010

Jentene mine har oppdaget magien i mammas sminkepung. Til min fortvilelse. Ikke for det, jeg deler gjerne. Når det er karneval eller andre arrangementer. Men når småjentene i fullt alvor maler ansiktene slik at de ser ut som abstrakte Dali-figurer, da setter jeg ned foten. Og når min splitter nye (og svinedyre) øyenskygge ligger maltraktert i vasken på badet, kjenner jeg at grensen er nådd.

Men det er kanskje min egen feil. Når vi er på ferie pleier vi å pynte hverandre opp. Da har jeg tid til å lakke neglene (og vedlikeholde dem) og jentene elsker at jeg pynter på dem også. Litt lipgloss her og rouge der. Rød, lilla eller kanskje svart neglelakk. Bare for moro.

Men det er ikke like sjarmerende at Lillesøster har lekt med mammas leppestift en hektisk morgen. Eller at den røde neglelakken veltet utover det hvite bordet.

I helgen var det bråstopp. Alt som lignet sminke havnet i et skap så høyt oppe at ingen små kommer til.

Og det utløste et vannvittig raseri hos de to små. Først sinne over mamma som er så dum. Så trass og trampende føtter og til sist fortvilte tårer.

Det var da lillesøster kom snufsende til meg:

Mamma, jeg skjønner ikke dette. Hvis jeg ikke får bruke leppestiften, hva skal jeg gjøre med den da? Den kan jo bare brukes til den det skal brukes til!

Og det har hun jo rett i… Jeg måtte le, og kom på følgende kloke ord: Velg dine kamper med omhu.

Mine kamper skal nok handle om helt andre ting  enn en leppestift…

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBør gravide unngå safran og gurkemeie?
Neste artikkelHodet over vannet
DEL