Og da mener jeg sånn skikkelig sint. Ikke bare sånn sint i magen som ikke vises. Men så sint at man kaster kjøkkenkluten med et hardt klask ned i oppvaskkummen så vannet spruter, knytter nevene og brøler: «Nei, nå får du jammen slutte med det tullet ditt! Ha deg ut på rommet ditt din lømmel!»

Sist oppdatert: 23. september 2013

Ja, mener jeg. Det er ikke bare greit, det er din forbanna plikt som foreldre og rollemodell for barna dine.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg kan renne fullstendig over noen ganger. Noen ganger topper det seg og jeg blir så sint at jeg tror jeg skal sprekke.

Les mer: Jesper Juul: Er lov til å bli skikkelig sint på barnet? 
                Om å velge sine kamper

«Nekte å pusse tennene-dagen»
Når vi har hatt en dårlig dag etter en natt med lite søvn, og frokosten går i gulvet fordi jeg delte brødskiven til toåringen i fire og ikke i to. Når jeg setter på den siste vaskemaskinen og med glede kan konstatere at jeg faktisk ser bunnen av skittentøysdunken, og så kommer mannen med et lass skittentøy som han har spart på i flere uker under senga. Og når den planlagte koselige turen på lekeplassen ender i bare krangling om hvem som skal få sitte på huska.

Og når klokka endelig er sju og barna skal legge seg, og jeg er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Og da, akkurat da, finner ungene ut at det er «nekte å pusse tennene-dagen» igjen. De løper rundt i huset med lukket munn og drar av seg pysjen jeg brukte tjue minutter å få på, da…da kan jeg bli sint.

Jeg brøler
Og da brøler jeg. Jeg brøler så høyt jeg kan mens tårene spretter. Jeg kjefter på ungene, ber dem for pokker om å kutte ut det forbanna tullet og åpne kjeften så jeg får pussa tennene deres.

Jeg kan kaste tannbørsten deres veggimellom, marsjere inn på soverommet og smelle døra igjen bak meg så hardt at det høres helt ut på gata. Jeg har lang erfaring med å smelle igjen soveromsdører fra tenårene, så den svingen er kraftfull.

Når jeg får summet meg igjen, får jeg verdens dårligste samvittighet. Da knusekoser jeg barna og forsikrer dem om at mamma ikke er sint lenger nå. Og innen jeg selv går til sengs, må jeg innom soverommet deres minst fem ganger og kysse de sovende øynene deres og stryke dem over håret.

Dårlig samvittighet
Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet bare av å skrive dette her.

Men bør jeg egentlig ha det? Er det ikke helt naturlig å bli sint? Hva lærer jeg barna mine hvis jeg undertrykker enhver sinnafølelse, klistrer på et smil og later som om alt er i sin skjønneste orden, hele tiden. Tror du ikke barna gjennomskuer det?

Og hvordan skal mine barn lære seg å takle sine egne sinnafølelser hvis det er noe vi voksne undertrykker hos oss selv?

For min lille treåring kan bli sint. Kjempesint. Han er selvfølgelig både søt og snill og empatisk og flink, men han kan også bli veldig sint. Har han et aggresjonsproblem?

I en ny dansk undersøkelse oppgir pedagogene i danske barnehager at hele 22 prosent av barna er såkalte problembarn, fordi de gir utløp for sin irritasjon og frustrasjon. Hvert fjerde barn i alderen tre til seks år blir karakterisert som problembarn.

Har min lille treåring et aggresjonsproblem fordi han blir sint?

Jeg syns ikke det. Han hadde en periode der han slo de andre barna i barnehagen. Jeg prøvde å lære han at han gjerne måtte bli sint, men at det ikke var lov til å slå.

Les mer: 25 ting du aldri får høre fra en treåring
                Dobbel trass

Naturlig oppførsel
Jeg ba ham om heller å brøle som en løve. Og det gjør han den dag i dag. Han brøler, akkurat som meg, tramper med føttene, eventuelt sparker til noe som ligger på bakken foran han, og smeller med dørene. Jeg ser ikke på dette som et problem.

Jeg ser på det som en helt naturlig oppførsel hos en treåring.

Du har sikkert hørt om Jesper Juul. Han danske familieterapeuten som gjennom spaltene sine hjelper oss nordmenn med å oppdra barna våre riktig. Jeg er egentlig ingen stor tilhenger av Jesper Juul. Jeg syns han ofte har altfor enkle løsninger av typen «Det er jo bare…».

Men i disse dager kommer han med boka «Aggresjon – en naturlig del av livet». Og her er jeg helt enig med han. I et intervju med den danske avisa Information, sier han følgende: 

Aggresjon er den grunnfølelsen vi ikke har lov til å ha. Aggresjon er i dag like tabu som seksualitet var en gang. Men aggresjon er en naturlig følelse, som det tar en hel barndom å lære å kjenne. Å undertrykke den er et overgrep på barnet.

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Kan ikke ignorere aggresjon
Problemet med aggresjon, i den grad det er et problem, blir ikke løst ved at man ignorerer det.

Tenk deg selv da, hvis barna våre vokser opp i en verden der de bare møter positivitet, smil, forståelse og kjærlige, vennlige mennesker. Og så bobler det under deres egen overflate av en følelse så sterk og så vond, men som de ikke vet hva er. De har aldri sett noen bli sint før, så de aner ikke hvordan de skal takle den.

Og hvis de slipper den ut, blir de kategorisert som problembarn.

Hvordan skal barna lære seg å håndtere disse følelsene hvis vi voksne ikke viser at det er en naturlig del av et menneskes følelsesregister?
 
Ups, nå er mamma sint. Men det går over. Det er ingen fare, verden går ikke under av den grunn.

Les mer: Treårs-trass vs. trettisjuårs-trass  
                Dagen god mor-medaljen glapp

Kan ikke skåne dem for negative følelser
Det er vel nettopp det som skaper trygge barn? Ikke å skåne dem for enhver negativ følelse. Hvordan kommer disse barna til å takle både eget og andres sinne senere i livet hvis de ikke lærer seg å håndtere det i barndommen?

Det er opplest og vedtatt at undertrykt aggresjon kan føre til forskjellige typer angst og depresjoner senere i livet.

De siste 10-15 årene har selvdestruktiv adferd blant unge i form av spiseforstyrrelser, depresjoner, selvmordstanker og selvskading økt. Dette er ifølge Jesper Juul en direkte årsak av at barn konstant møter voksne som ikke anerkjenner negative følelser hverken hos seg selv eller hos barna.

Dette er en skummel utvikling.

Dropp dårlig samvittighet
Så neste gang du sitter der med dårlig samvittighet fordi du har rent over av sinne foran barna dine. Dropp det. Du har snarere gjort dem en tjeneste.

Og neste gang barna dine freser og fråder, og du lurer på om de har et aggresjonsproblem. Ikke bekymre deg. Det har de mest sannsynlig ikke.

De er bare litt sinna.

Syns du det er greit å bli sint foran barna? Og får barna dine lov til å bli skikkelig sint?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?