Barna får med seg mer enn vi tror. Og særlig hvis det er noe godt vi voksne prøver å lure med oss - uten at de små ser det. Det får Marte erfare når hun sniker et eple i vesken på vei til jobb.

Sist oppdatert: 4. februar 2013

«Eple! Eple!»

Lillemann strekker seg så lang han er over bordkanten mot den svarte veska mi. (Som egentlig er en gammel bleiebag).

«Jeg vil ha eple!»

Les mer: – Jeg vil ha alt! – Barn og interessekonflikter

Jeg har nettopp puttet det siste eplet vi hadde i veska. Tenkte jeg skulle kose meg med det på jobben. Trodde jeg klarte å lure det ut fra kjøkkenet og ned i veska.

Men nei. Lillemann så meg.

«Eple, nå!»

Ikke nå!
Stemmen blir mer og mer desperat. Han stamper med føttene og knytter nevene. Nå kommer Lillesnuppa også, slentrende over gulvet med armende svingende i store buer på hver side av den lille kroppen. Hun enser at noe er på gang.

Jeg dytter veska lengre inn på bordet.

«Nei, ikke nå», sier jeg og sukker. Jeg vet dessverre så altfor godt hvor dette bærer.

Les mer: Du vet du har en toåring når...

Egentlig er ikke eple det verste barna kan spørre om. Vi vil jo gjerne at de skal spise mer frukt. Men vi er akkurat på vei ut døra. Skal bare pusse tennene, ta på sko og sette oss i bilen.

En foreldre-dødssynd
Hvis barna skal få eple nå, må jeg først skrelle det. Hvis ikke spytter de ut bitene med skall på. Så kommer de til å krangle over at de bare får et halvt eple hver. De vil garantert ha et helt.

Så må jeg vente til de er ferdig med å spise før jeg pusser tennene deres. Og med så små munner og tenner, tar det tid å få i seg et halvt eple. Spesielt når de vet at mamma er litt stresset og gjerne skulle kommet seg avgårde snart.

Eventuelt kan jeg droppe tannpussen i dag, bare for husfredens skyld og la dem spise eplet i bilen på vei til barnehagen. Men bilen er nyvasket, og akkurat nå har jeg veldig lyst til å nyte følelsen av ren bil, i hvert fall for én dag.

Dessuten har jeg allerede sagt nei, og da er det jo en foreldre-dødssynd å gi etter. Da har de deg. Da skal de ha både eple og pære neste dag. Og før du vet ordet av det, skal de ha hele fruktfatet. Hver dag. Før barnehagen.

Les mer:Ja, vi bryter foreldrereglene!

Lillesøster hjelper til
Lillemann sparker i stolen og krafser oppover duken. Tårene spretter fra øynene mens han roper av full hals etter det etterlengtede eplet. Lillesnuppa står ved siden av han.

«Eple! Eple!» roper hun og ser på meg med store, blå øyne. Noe spedere i stemmen, men jeg vet at den kan øke med mange desibel den også, når hun først kommer i gang.

Jeg snapper med meg mobiltelefon, bilnøkler og et skjerf. Finner frem to par barnesko, og vipper på meg mine egne. Går ut på badet og finner tannbørstene.

Les mer: Hold Karius og Baktus unna

Puss og få suss
«Pusse tann», sier jeg i det jeg kommer ut i stua viftende med de to børstene.

«Puss og få suss».

Jeg innser relativt raskt at det ikke blir frivillig tannpuss denne morgenen. Ei heller påkledning og sko på føttene.

Jeg ser på klokka. Den er altfor mye. Setter meg på stuebordet og sukker tungt. Ser på de to små barna med røde ansikter som fyrer hverandre opp og hyler høyere og høyere. Hvordan skal jeg løse dette da?

Les mer: Nei, nei , neeeei!

Ingen får
Jeg reiser meg brått. Fisker eplet ut av veska. Går resolutt bort til kjøkkenvinduet og åpner det. Kaster eplet ut. Så langt jeg kan.

«Sånn. Nå er eplet borte. Nå blir det ikke eple på noen av oss i dag».

Det ble heller ingen tannpuss. Eller sko på føttene. Barna ble båret ut i bilen i sokkelesten, uten jakke, og satt i sine respektive bilstoler.

Jeg kom meg på jobben til slutt. Men gjett om jeg har lyst på eple…

Følg Martes blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMin kjappe drømmefødsel
Neste artikkelPregnant and I know it
DEL