Publisert: 1. november 2010

Det er mange rundt meg som skilles nå.  Nylig snakket jeg lenge med en kompis som er midt i en separasjonsprosess. – Vi levde sammen, men så hverandre ikke, sa han. Og det fikk meg til å tenke. Jeg er nok i kategorien “en som ikke alltid ser” og tanken på konsekvensene fikk meg til å grøsse. Jeg er ikke klar for å bli alenemor!

Supermann kjenner meg rimelig godt etter hvert. Og han skjønner med en gang jeg har fått noe litt alvorlig å tygge på. Det skjer gjerne etter at jeg har sett en “dyp” film (les: klissete jentefilm), hørt en tragisk historie eller snakket med noen om noe trist. Av en eller annen grunn relaterer jeg alltid dette til mitt eget liv, ser etter sammenligningspunkter på en måte.

Og derfor var spørsmålet nærliggende: føler du at jeg ser deg?
Supermann så himmelfallen ut, så brøt han ut i latter.

– Hvem har du snakket med nå, da? Jeg forklarte så godt jeg kunne om våre venner som tydeligvis blir skilt fordi de ikke var flinke til å se hverandre. Og den fella har ikke jeg lyst til å gå i.

Supermann beroliget meg med at han føler seg nok sett, lo litt til – og så var den diskusjonen over.

Men jeg fortsatte tankevirksomheten. I starten av forholdet vårt (for hundre år siden…) var vi veldig flinke til å gi hverandre små gaver og kjøpe med blomster hjem. Det forsvant med årene… Nå er jeg glad jeg rekker å kjøpe med meg melk og brød, romantiske gaver havner dessverre langt bak i køen.
– Jeg må bli flinkere til å gi Supermann små oppmerksomheter i hverdagen – når han minst forventer det, lovet jeg meg selv.

Men den som overrasket først, var Supermann:

Da jeg kom hjem fra jobb på fredag var huset blåst og på bordet lå en pent innpakket presang! I tillegg til et hjerteformet kort med mange pene ord på. Jeg ble så glad!
En definitivt romantisk gave, og et klart tegn på at han ser meg… Nå er det opp til meg å fortsette!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel10 kjappe: Infertilitet og IVF
Neste artikkelHjem fra sykehuset etter fire timer?
DEL