Ja visst skal barn bli sett! Men tar vi det for langt? Barndommen er en trening til voksenlivet, der ikke alle kan se, le og applaudere hver gang du vil vise deg frem..

Det er mye snakk om hvor viktig det er å se barnet – hvert enkelt, unike individ. Og stadig hører jeg mammaer sukke: Hun fortalte meg en historie fra barnehagen og jeg hørte ikke etter. Han ville vise meg en tegning og jeg så ham ikke. Hun prøvde å fortelle meg at hun hadde vondt i fingeren og jeg fulgte ikke med.

Og så får dagens samfunn skylden, med smarttelefoner og facebook og tidsklemma og himmelen vet hva. Men var det så mye bedre før? Vi har en tendens til å tenke på tidligere generasjoners mødre som hjemmeværende overflødighetshorn av tålmodighet og godt humør. Som om de sto med et hjerteforkle om hoftene hele dagen og lo av barnas ablegøyer, satt på huk og blåste på hvert eneste skrubbsår, klappet da de klarte å knytte lissene selv og satt ved kjøkkenbordet i timevis og gikk freudisk i dybden på barnas kniving om lekeklossene. Vel, sånn var det ikke. I alle fall ikke fra familien jeg kommer fra! Vi måtte være ute hele dagen, fordi “barn skulle leke i frisk luft med andre barn” og mammaene hadde huslige oppgaver å ta seg av. Og går du lenger tilbake hadde de ofte veldig mange barn og enda flere skyllevann å vaske tøybleiene i – og kanskje måtte de gå lange veier etter vannet også. Tror du de hadde tid til å høre på hver eneste anekdote fra dagen som var gått? Eller at de bare satt i stolen og gynget og ventet på at de første skrittene skulle komme?

Les også:
Klar for å legge vekk mobilen i julen?

Tidsklemme og magiske øyeblikk

Selv ikke jeg, som var enebarn og hadde en hjemmeværende mamma til jeg var fem år, hadde det sånn. Jeg måtte ut og leke med barna i gata. Hver dag. Jeg husker mange dager jeg bare så mammas bein der hun fløy frem og tilbake og støvsuget og vasket opp og prøvde å holde huset i orden, og sa “vent” og “nå må du finne på noe alene”. Jeg husker også like mange stunder der hun satt seg ned med meg og laget julepynt og leste eventyr på sengen. Det var en sunn balanse. Nei, det var ikke smarttelefon den gangen, men ferske aviser og sportsrevyen hadde definitivt også en magnetisk kraft på de voksnes øyne.


Innimellom legges det ut hjerteskjærende innlegg som gir haugevis av mødre dårlig samvittighet. Du har kanskje lest det om pappaen som gikk glipp av sine datters første skritt fordi han så på en oppdatering på Facebook? Jeg gikk også glipp av mine sønns første skritt. Rett og slett fordi jeg var på jobb. Jeg hadde ikke mulighet til å være hjemme til han var fylt året. Om det er trist? For det første var det bestemoren hans som så det, og hun applauderte sikkert høyere enn jeg hadde gjort. For det andre har jeg sett tusenvis av andre skritt etterpå (hilsen gjeterbikkja). Om jeg husker det første smilet? Vet ikke. Men jeg husker tusener av andre smil. Latteren deres er i ørene mine, både når de er der og når de ikke er det. Jeg har vært til stede der jeg har maktet det, mentalt og fysisk, og så er det selvfølgelig øyeblikk jeg har mistet. Sånn er livet. Hvis du ikke sitter og ser på barna dine hele tiden, hvis du ikke vier hele livet ditt til å være publikum, er du dømt til å gå glipp av noe. Kanskje vi heller skal begynne å fokusere på hvor mye vi faktisk får med oss?

Les også: 
– Foreldre uten grenser kan skade barna


Har du blitt moren din?


Når jeg kikker på mammaene rundt meg blir jeg rørt og imponert. Mange av dem kaller seg “Tårnfrid” og føler de aldri strekker til. Jeg ser mammaer som setter seg på huk og trøster når barna slår seg. Som stopper en samtale for å høre barnet si noe spontant. Som legger ut bilder på Facebook av barnas første skive med leverpostei og Lucia i barnehagen. Som stiller på fotballtreninger i all slags vær og heier av full hals. Da mannen min var liten syklet han selv til fotballtreningene, og av og til var foreldrene og så på kampene. Mine foreldre så ikke hver ridetrening – de så på når det var oppvisning. Og så hørte de meg fortelle fra ridetimene – når de hadde tid.


Nå blir barna heiet frem hvert skritt på veien og foreldre har dårlig samvittighet hvis de går glipp av en grimase. Senest i går kom sønnen min hjem mens jeg satt og skypet med en dame på jobben. Han hadde på seg en maske som han hadde laget selv på skolen og ville skremme meg. Jeg måtte avvise ham med hånden. Kanskje hadde damen i andre enden forstått det hvis jeg sa: “Beklager, jeg må bare brøle hjelp så sønnen min føler han har skremt meg – du forstår, han har laget en maske på skolen i dag”. Kanskje hadde hun ikke forstått det. Uansett er realiteten sånn at barna kommer tidlig hjem fra skolen - og jeg må jobbe for å betale husleie og mat. Klart sønnen min ble skuffet. Men vil dette ubehaget traumatisere ham? Barndommen er en trening til voksenlivet, der ikke alle kan se, le og applaudere hver gang du vil vise deg frem. I voksenlivet er det ikke sikkert det kommer en person etterpå heller, slik jeg gjorde, og sier: Jeg var opptatt med noe akkurat da du skulle vise meg masken. Men NÅ skal jeg se deg. Skrem meg da, vær så snill! Han skremte meg. Jeg lot som om jeg ble så redd at jeg falt av stolen. Og han lo.

Les også: 
Ni trinn til mindre mammastress


Du vet du er småbarnsmamma når...


Det var ikke noe mer dramatisk enn det. Han er vant til at han må vente innimellom. Å lære det er også en gave. Jeg tror også jeg avstår fra å slenge inn en fremtidig søknad til Teaterskolen, selv om han er glad i å showe og kle seg ut. Vi skal se barnas talenter og hjelpe dem til å utvikle seg – ja. Men jeg mener barn har godt av å utvikle seg i sitt eget tempo, til å finne seg selv i de stille, små rommene, til å tåle seg selv. Jeg tenker på venninnen min som hadde to psykologforeldre. De observerte henne hele tiden og fulgte opp hvert minste behov, roste hvert fremskritt. I voksen alder har hun fortalt meg at hun følte seg stresset av det. Hun husker godt at hun sa fra til dem i en alder av seks: Kan dere la være å se på meg hele tiden? Jeg vil være i fred. Selv om det bare var positiv oppmerksomhet ble det for mye. De måtte holde seg mer i bakgrunnen.


Det ligger en tillit og en frihet i denne måten å være sammen på. Det du forteller barnet er: Jeg er her hvis det er noe – og jeg har tillit til at du klarer deg på egen hånd. Jeg ser deg – og jeg har et eget liv. Og de gangene han maser om at du skal se, eller leke, eller noe annet, og du ikke kan det, og han reagerer med sinne eller gråt: Vær glad for at han er trygg nok til å gi uttrykk for det. Vit at dette ubehaget er trening til å bli et helt vanlig menneske i en verden der mange er glade i å bli sett – og ikke alle kan bli sett på en gang. Nå skal snart mine sønner ha oppvisning på skolen. De har selv bedt om å synge et vers fra sangen om Panamakanalen – helt alene. Engelskuttalen er så som så. De synger småfalskt – og er fulle av bravur og selvtillit. Jeg har vært i bakgrunnen og hørt dem øve, uten at jeg har hatt mulighet til å klappe hver gang. Men når dagen kommer skal jeg selvsagt sitte på første rad og klappe høyest av alle – og jeg vet at jeg vil sippe bak kameraet. For på slike dager - da er supermammaer og antisupermammaer helt like.

Les mer fra Antisupermammas egen blogg her.


Hva synes du om artikkelen?  
DEL
Forrige artikkelTynn eller fet melk?
Neste artikkel47 utrolige graviditetsfakta