Nå som alt det praktiske er på plass, så sitter jeg egentlig bare her, med de hovne føttene mine hevet, og venter. Jeg vet ikke hva jeg venter på. Barnegråt? Bleieskift? Våkenetter? Mitt livs mest lykkelige øyeblikk? Hva vil det si å få barn egentlig? Jeg aner ikke. Det eneste jeg vet er at nurket mitt er svært ønsket og etterlengtet, og at jeg skal gjøre mitt aller beste for å bli en god og varm mamma.

Sist oppdatert: 18. mars 2013

Nå i ventetiden kjenner jeg på hvert eneste tegn. Jeg våkner med mensmurringer på nettene, og tenker at nå er det i gang, men så tusler jeg meg en tur på do eller bare velter meg over på den andre siden, og murringene blir borte. Jeg har lagt ut tisselaken i sengen i tilfelle vannet skal gå, og jeg leser artikler om alt fra slimpropper til amming. Matlysten kommer og går, noen dager er jeg skrubbsulten, og andre dager har jeg ikke lyst på noe som helst. Og så sover jeg. Sover, sover og sover, så mye som mulig. Det må jeg innrømme at jeg nyter. Det gjør ikke så mye å være sliten når man kan krølle seg sammen under dyna når som helst på døgnet. Og jeg utnytter det nå, for jeg har en følelse av at denne luksusen ikke kommer til å vare så mye lenger.

Les også: Alt du trenger å vite om vannavgang

Vi skjemmer oss bort
Kevin har blitt skikkelig utålmodig. Han er helt klar for å møte den lille jenta si, og løper rundt og ordner ting hele dagen lang. For første gang på lenge er klesvasken under kontroll, huset ryddig nesten til enhver tid og kjøleskapet fullt. Heldigvis nyter vi tiden sammen også, og vi har innsett at det ikke er mye vi trenger å gjøre før det føles som en date. En burger på burgersjappa kan være superromantisk, og vi føler at vi skjemmer oss ordentlig bort om dagen. Det sier kanskje noe om hvor travle vi har vært tidligere, men det viktigste er at vi lever i nuet og koser oss sammen. Og noe av utålmodigheten smitter over på meg også.

Les også: Kjærestetips for nybakte foreldre

Urkvinnen er godt gjemt - foreløpig
Fødselen nærmer seg, og jeg begynner å bli litt nervøs. Og det rare er at det jeg er mest redd for er å bli redd! Hvis jeg bare klarer å forholde meg rolig så lenge som mulig, skal det nok gå bra, men hvis jeg blir redd, blir ikke dette noen god opplevelse. Jeg prøver å forberede meg med å lese gode fødselshistorier, visualisere hvordan jeg vil at fødselen skal bli, snakke om det og tenke på hvorfor jeg skal igjennom det. Eyes on the price! I Fødselsboken står det en del om fødekreftene, og jeg ser for meg sterke urkvinner som tar dette på strak arm. Sånn føler ikke jeg meg. Hvis det er en urkvinne inne i meg, så er hun godt gjemt! Men kanskje hun dukker fram likevel? Kanskje jeg finner roen og klarer å stole på at kroppen min vet hva den skal. Det håper jeg virkelig.

Les også: Hvordan arbeide med fødekreftene

Uansett hvordan fødselen blir, så må ungen ut på et eller annet tidspunkt. Og selv om jeg ikke vil påstå at jeg er klar, så kjenner jeg at det ikke er så lenge igjen. Og mens jeg sitter her og kjenner på halsbrann fra en annen verden, litt småkvalme og forskjellig ubehag, samtidig som jeg har en ubeskrivelig trang til å skrubbe hele huset fra gulv til tak uten å få det til, fordi jeg blir andpusten bare av å kave meg ut av sofaen, så blir jeg bittelitt klar likevel. Det skal nok gå helt fint, dette.

Les også: Jippi! Fødselen er i gang! Eller hjelp...

Jeg fikk en fantastisk gave av søsteren min, en hel eske med hjemmestrikkede babyklær hun har strikket de siste månedene. Det var nok den fineste gaven jeg kunne fått akkurat nå!

Hva synes du om artikkelen?