Denne dagen skulle vi møte ei venninne på kafe, og jenta mi hadde våknet tidlig, så jeg hadde ekstra god tid. Det var bare en ting jeg ikke hadde gjort, og det var å kaste et ordentlig blikk ut vinduet.

Sist oppdatert: 6. desember 2013

Jeg hadde endelig mestret kunsten å få både meg og minien klare for dagen, ut av huset, inn i bilen og dit vi skulle uten å være sånn veldig forsinket. Vi nøt en rolig frokost med stearinlys på bordet, og jeg fikk både ryddet i stellebagen og klint på meg litt sminke før vi skulle ut døra.

Jeg skal innrømme at jeg var litt selvtilfreds da jeg stod ferdig påkledd med vesla på armen, ti minutter tidligere enn strengt tatt nødvendig, og jeg smilte og trallet da jeg gikk baklengs ut for å låse døra etter meg. Idet jeg snudde meg sklei smilet ned, og et «Åh Fagernes» ramla ut av munnen min. Der stod bilen. Under cirka tre tonn med snø. Børsten lå inne i bilen, og med vesla på hofta hadde jeg bare så vidt en arm ledig. I et minutt eller to bare stod jeg der, ganske tom i hodet. Så innså jeg at jeg bare måtte brette opp ermene og få det gjort.

Les også:

Er det min eller din tur til å være sosial?

Hun er da ikke en hund!

Gode vaner

Utålmodig
Snøen raste inn i passasjersetet da jeg åpnet døra. Jeg treiv børsten, fikk startet bilen og satt på varmen på full guff, og så fikk jeg fjernet nok snø til at jeg kom inn i baksetet og fikk satt minien i bilstolen. Med døra på gløtt så jeg kunne snakke til henne, prøvde jeg å underholde henne med litt sang og dans mens jeg fjernet resten av snøen. Vesla lo og klappet med og var svært så fornøyd, helt til jeg oppdaget at naboen var ute og luftet hunden og kikket skrått på meg uten så mye som et glimt av humor i øyet. Da mistet jeg tråden, og tre sekunder senere var minien lei av å vente. Noen bestemte rop fra bilstolen fortalte meg at jeg hadde maks tre minutter på å bli ferdig, og jeg satte opp tempoet enda et hakk.

Ingunn er veldig glad de har et vindfang som vognen kan stå i når minien skal sove, nå som det snør sånn.Bilen ble fri for snø, og jeg kastet meg i førersetet. Jeg skulle ha vært der nå. Jeg sendte en melding og sa ifra. Så gjorde som jeg alltid gjør når jeg er sent ute; tok et par dype pust så jeg ikke skulle glemme meg og kjøre fort bare fordi jeg hadde dårlig tid, og så rygget jeg ut av oppkjørselen. En kjapp testbrems avslørte at tross helt nye piggdekk var det dårlig grep, og jeg sneglet meg avgårde mot avtalen min.

Les også:

Jeg mistet alle vennene mine

Det blir for ensforming å bare være hjemme i permisjon

Til alle mødre – du er en god mamma!

Prøve igjen en annen gang?
Vel framme, tjue minutter for sent ute, oppdaget jeg at jeg i forvirringen hadde glemt å legge vogna i bagasjerommet. Minien skulle straks ha en lur. Venninna mi smilte oppgitt da jeg forklarte saken, og kikket på klokken. «Skal vi prøve igjen i morgen?» sa hun. «Ok,» sa jeg. «Jeg lover å komme tidsnok!» «Jada,» svarte hun. «Jada.»

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDette kunne gått veldig galt
Neste artikkelDin lømmel!
DEL