Jeg får løsningen servert med jevne mellomrom: Det er jo bare å være konsekvent.

Sist oppdatert: 11. august 2014

Eller:

Du må jo bare ta kampene, så skjønner de nok hva du mener. Du må bare stå i det, vet du.

Eventuelt:

Det er jo bare å overse det de gjør. Så slutter de nok.

Det er jo bare…det er jo bare…det er jo bare.

Nei, det er ikke bare, bare

Når disse kommentarene kommer fra folk uten barn, som kun har barn på lån innimellom, ja da skjønner jeg at de ikke vet bedre.

Men når det kommer fra folk som har barn selv…det er da jeg begynner å lure.

Nei, det er ikke bare, bare...

Les også:  
Hva er en god mor?

Om å velge sine kamper

Englebarn?
Fins det englebarn? Sånne barn som smiler og ler seg gjennom småbarnstiden og trassalderen. Sånne barn som bare tester grenser én gang, og når de da får et nei, så trekker de hånden til seg, smiler og tenker: «Nei vel, det har jeg visst ikke lov til».

Hvis det fins sånne barn? Og hvis de som forteller meg at det er jo bare, har sånne barn, ja, da kjenner jeg at jeg rett og slett blir litt misunnelig.

Trassig treåring
For her står jeg, med en meget trassig, viljesterk og kraftfull treåring. En som absolutt ligger i det øvre sjiktet når det gjelder å teste grenser.

En liten tass som hyler og skriker og løper rundt i huset med armene veivende over hodet fordi han ikke vil pusse tennene, selv om vi har gjort det hver bidige morgen og hver bidige kveld helt siden den første tannen poppet opp da han var fire måneder.

Les også:
Mine regler på lekeplassen 

Nå har det sklidd helt ut

Et ubetenksomt øyeblikk

Foto: ShutterstockHvis ikke det er å være konsekvent, så vet ikke jeg!

Og rett bak står toåringen og hyler fordi hun ikke vil kle av seg og ta på pysjen, hvilket vi har gjort daglig i over to år og fire måneder nå.

Det er jo bare, tenker jeg og river meg i håret mens jeg går ut av badet og lukker meg inn på barnas soverom for et lite øyeblikk, så de ikke skal se hvor fortvilet jeg er.

Fins det englebarn?

Hvis det ikke fins englebarn, hvis disse det-er-jo-bare-foreldrene har barn som er like trassige og døve for oppdragelse som mine, er det meg det er noe feil med da?

Er det jeg som ikke er konsekvent nok? Er det jeg som ikke tar kampene, eller ikke overser den negative oppførselen, erkjenner følelsene deres, gir nok ros, har faste rutiner, eller hva det nå måtte være folk har av gode råd.

Er det meg da?

Kjemper hver dag
Jeg er riktignok ingen supermamma. Det hender jeg gir etter, og kjøper meg litt fred med en is. Og det hender jeg ikke orker å ta kampen akkurat da. For man vet aldri hvor lenge en kamp varer. Det kan være alt fra tjue sekunder til tre timer. Og hvis vi har planlagt å gjøre noe skikkelig koselig den dagen, ja da kan det nok hende jeg dropper kampen bare for å beholde husfreden.

Men hvem gjør ikke det, da?

Men for all del, jeg kjemper jeg, altså. Jeg kjemper hver eneste dag, jeg.

Jeg skal være enig i at dette er fornuftige råd som helt sikkert er lure og riktig å gjøre. Det gjør sikker ting bedre her i heimen, men det er nødvendigvis ikke bare det som skal til.

Det er ikke så enkelt.

Noe har vi fått til
Men én ting har vi faktisk lykkes med her i huset. Barna elsker gulrøtter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan ha noe med å gjøre at vi i et svakt øyeblikk kastet gulrotbitene opp i lufta rundt middagsbordet en dag, og prøvde å fange dem med munnen.

Etter det har gulrøtter blitt en slager.

Så neste gang noen klager over at de ikke får ungene til å spise grønnsaker, skal jeg bare riste lett på hodet, trekke øyenbrynene opp i panna og si: Det er jo bare å kaste dem opp i lufta og fange dem med munnen. Så skal du nok se de begynner å spise grønnsaker.

Tror du det finnes englebarn? Og har du opplevd å få gode råd av typen det er jo bare…?

Følg Martes egen blogg på Casakaos.no

(Innlegget ble først publisert på Casa Kaos sommeren 2013)

Hva synes du om artikkelen?