Jeg var i den heldige situasjonen at jeg ble mor på den enkle måten – du vet naturmetoden, hjemmelagde barn. Det enkle fungerte, det enkle var det beste. Hvorfor valgte jeg morsrollen?

Sist oppdatert: 16. august 2013

Kunne jeg ikke heller kjøpt meg hund? Eller brukt lønna og tida mi på å hjelpe barn som allerede er født, men som ikke har foreldre og andre voksenpersoner som kan ta seg av dem? Jeg kunne valgt å jobbe for organisasjoner jeg tror på, som en fritidsinteresse, og latt egg være egg og fortsatt å miste dem ett etter ett.

Les mer: Det store underet i magen
                Når er sjansen størst? Sjekk vår eggløsningskalkulator!

Satte meg selv til side
Jeg kunne valgt bort morsrollen og fortsatt å bare være meg, beholdt alle de andre rollene og dyrket dem: Vært venninne, familiemedlem, kjæreste og vært skikkelig flink til å følge opp andres behov. Istedet valgte jeg bort masse engasjement utad og vendte blikket innover, lot biologien styre og vinne. Jeg valgte morsrollen og jeg valgte å forsørge barnet som kom. Jeg satte meg selv til side, lot den lilles behov bli mine viktigste behov. Jeg ble noe mer enn det jeg hadde vært, noe i tillegg til – ikke i stedenfor. Jeg ble større, helere. Kjæresten og jeg hadde skapt noe sammen, som var viktigere enn oss tilsammen. 

Det er dette som er å velge morsrollen, eller foreldrerollen om du vil, ikke det media elsker å hevde for å skaffe klikk og konflikt: At morsrollen blir valgt dersom man slutter i jobben man hadde, men dersom en fortsetter i den gamle jobben er man karrierefokusert og “ofrer” familien. Morsrollen er for meg noe som velges inn når man velger å få barn, med mindre man frasier seg foreldreretten og forsvinner ut av barnets liv – om så er, er man fremdeles en mor eller far, men barnet er borte som foreldrerollen er det.

Les mer: Når to blir tre
                Ulike forventninger til familielivet?

Irrelevant hvor barnet kommer fra
Å velge foreldrerollen er å velge å vie sin tid og sitt fokus til barnet og det som gagner familien best. Å velge foreldrerollen handler for meg om å velge å få barn og da er det ikke relevant hvor barnet kommer fra så lenge man har den juridiske forpliktelsen og retten på sin side. Å velge å få barn har ingenting med å velge jobb eller ikke, eller med stillingsprosent.

Mange er heldige som meg og får barn på enkelt vis, for andre er det mer komplisert og offentligheten involveres før barnet får lov til å skapes. Eller foreldreskapet utøves på vegne av foreldre som ikke kan selv. Jeg synes ikke det er et mindreverdig foreldreskap selv om man ikke har laget det selv, tvert imot er det kanskje da det krever mest av de kommende foreldrene, ting som “hjemmeprodusentene” slipper å ta stilling til og blir prøvd på.

Les mer: Sabrina har født tre barn for andre
                Sofie kom etter 10 IVF-forsøk
                Begge mødrene er like stolte

Høy- og lavstatussvangerskap
Et svangerskap eller en lang ventetid i forkant av å få et barn, enten det er snakk om adopsjon, prøverørsbehandling, surrogati eller andre metoder, skaper bevissthet og forsterker ønsket om barn nettopp fordi det tar så lang tid. Familiene det gjelder synes jeg fortjener respekt og mer oppmerksomhet enn de får i dag. Det er ikke noe galt med en kvinne som ikke produserer hjemme, hun er likefullt kvinne, men behandles noen ganger som om det er noe rart med henne. Mannen blir oversett. Jeg tenker at de burde bli beundret og respektert mye mer enn jeg opplever at de blir. Jeg opplever at det er høy- og lavstatus svangerskap. Hvorfor er det slik? Er det ennå slik at kvinnelighet forbindes med fruktbarhet og evnen til å bære fram barn i egen mage? Og at ukompliserte befruktninger har høyest status bare fordi det skjer lett?

Barn er ingen selvfølge, selv om det er lett å lage dem – for mange av oss. Og uansett hvordan de blir til: Det er først når de er her at den virkelige jobben starter. Og den tar aldri slutt.

Lyst til å lese mer av Lammelåret? Besøk bloggen hennes - Lammelårtanker

Hva synes du om artikkelen?