«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»  Slik begynte en mail mannen min fikk fra en dame og mor en sen og våt oktoberkveld i 2010. 

Sist oppdatert: 17. november 2014

Vi var på vei hjem etter å ha vært på konsert med Beth Heart. En fantastisk konsert, forresten. 

Vi hadde vært gift i nøyaktig tre måneder, og var på det stadiet der vi feiret bryllupsdag hver måned. Hjemme ventet barnevakten. Vår snart ett år gamle sønn sov søtt i sengen sin. I magen min turnet lillesøster. Hun var helt sikkert storfornøyd etter kveldens musikkopplevelse.

Så kommer altså denne mailen tikkende inn:

«Hei Sjur. Du kjenner ikke meg, men det er nå mye som tyder på at du er far til min sønn.»

Les også: 
Kjære mannen min

Sinna på forundret mann

Denne moren hadde blitt gravid etter en fuktig kveld på byen. Hun hadde møtt en hyggelig mann, tatt han med seg hjem og hatt en trivelig natt. Vi får i hvert fall anta at den var trivelig.

Det litt dumme, var bare at denne sikkert hyggelige mannen fra den sikkert hyggelige kvelden, bare forsvant. Uten å legge igjen verken navn eller telefonnummer. Eller kanskje det var hun som sparket ham ut. Det vet jeg ikke. Kanskje han ikke var så trivelig likevel.

Uansett hva som skjedde, denne mannen fikk ikke med seg at han akkurat den kvelden var med på å lage et lite liv, og at han der og da ble far til det som senere skulle bli en søt, liten gutt.

Åtte år senere, trodde moren at hun hadde funnet faren: Min mann.

Bakgrunnen var en nabo som tipset henne om at sønnen liknet litt på en fyr han kjente.

Moren gikk sporenstreks inn på Facebook og bladde seg gjennom bildene til min mann. Ja, kanskje de liknet litt. De hadde jo briller begge to.


Les også:
Du har kanskje barn og sånn, du...

Fuck lykke!

Min mann sendte en høflig mail tilbake der han fortalte at han aldri hadde vært på det utestedet hun refererte til, og at han helt sikkert aldri hadde pult henne. Han forklarte at han har full kontroll over hvem han har bedrevet den slags sengeaktiviteter med og ønsket henne lykke til i jakten på faren.

Men noen uker senere kom det et brev i posten fra NAV. Der stod det at Sjur var oppgitt som far til en åtte år gammel gutt, og at han måtte gå til fastlegen sin og ta en DNA-prøve.

Sjur ringte den oppgitte saksbehandleren i NAV og forklarte henne det samme som han forklarte til moren. At han aldri hadde vært på det utestedet. At han visste hvem han hadde ligget med, og at hun helt sikkert ikke var en av dem.

Det spilte ingen rolle.

Han var oppgitt som far, og måtte gå og ta en DNA-test.

Så han tuslet avgårde til fastlegen sin til slutt. Det var ingen vei tilbake. Han utsatte det ganske lenge. Han fikk en purring. Han hadde nemlig ikke lyst. Han synes det var ubehagelig, ekkelt, flaut og nedverdigende.

Det var nemlig ingen som hørte på det han hadde å si. Det var ingen som brydde seg om forklaringen hans. Det spilte ingen rolle om han var skråsikker på at han ikke hadde ligget med moren.

Naboen synes han liknet litt. De hadde briller begge to. Da er det bare å marsje seg til legen og ta en test.



Men jeg har ikke gjort det! 

Å, jo da.

Nei, jeg har ikke det. Jeg er helt sikker. 

Å, jo da.

Men hvis han visste han ikke var faren, hva er da problemet, spør du sikkert nå. Da er det vel bare å ta den testen og få det ut av verden.

Og ja da. Jeg er enig i det. Han tok jo også testen til slutt. Det var aldri snakk om å la være.

Men han satt likevel igjen med en følelse av ikke å bli hørt. Av ikke å bli trodd. Av å bli sett på som en løgner. En far som fraskriver seg ansvaret for det han har vært med på å skape. 

Tenk forresten hvilken skade et sånt brev kan gjøre for en familie. Nå stolte jeg på mannen min. Ikke var vi sammen da denne hyrdestunden skulle ha funnet sted heller. Og hadde det vist seg at han faktisk hadde vært faren, hadde gutten vært hjertelig velkommen i vår lille familie.

Les også:
Hva jeg sier og hva han hører

Jeg, meg, min og mitt


Men jeg kan tenke meg at et sånt brev og dertil mistanker om utroskap, kan være en stor prøvelse i mange forhold.

Uansett, det løste seg til slutt. I dag er dette vår faste selskapshistorie på julebord og vennemiddager.

Det er likevel et tankekors, at hvilken som helst mor kan peke på hvilken som helst mann og påstå at han er far til hennes barn. Og så er det opp til mannen å motbevise det. Det spiller ingen rolle om mannen bor en helt annen plass i landet, aldri har vært i gjeldende by eller på gjeldende sted, var utenlands da hendelsen skulle ha funnet sted eller kan bevise på den ene eller andre måten at han umulig kan være far til barnet. 

Selv om jeg ikke kan se noen annen eller bedre måte å finne en ukjent far på. Terskelen for å melde ifra om potensielle fedre, bør være lav.

Likevel, jeg ønsker både moren og gutten lykke til, og håper virkelig de finner faren.

Videoen under er hentet fra YouTube

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNoe så sjeldent som en fin fødselshistorie
Neste artikkelIkke helt sånn jeg så for meg vårt første møte
DEL