Denne uken var fullt opp av aktiviteter og har gått veldig fort. Jeg avsluttet jobben min på torsdagen, etter en innspurt som var mindre hektisk enn jeg hadde sett for meg. Jeg fikk avsluttet alt jeg ville, rundet av opplæringen av de nyansatte og ryddet vekk alt som var mitt. Det var rart å gå ut derifra og ikke vite om jeg noen gang kommer tilbake, annet enn som kunde da. Jeg vet ikke helt om jeg ønsker å gå tilbake, for jeg kjenner en sterk lyst til nye utfordringer. Vi får se når den tid nærmer seg.

Sist oppdatert: 20. september 2006

Nå ser jeg fram til permisjonstiden, selv om de første dagene i permisjon mer har føltes som en langhelg. Jeg tror nok at innen slutten av neste uke så vil det gå opp for meg at jeg faktisk har helt fri til Johannes kommer. Jeg gleder meg veldig til han kommer nå, og kjenner meg nesten som en forelsket tenåring som står å venter på kjæresten, med skrekkblandet fryd! Tenk, nå er han snart her, med sine bittesmå never, søte tær og runde mage.
 
Men på den andre siden så vil jeg helst vente hver eneste en av disse siste dagene før han kommer. Både for hans del slik at han skal være helt, helt ferdig, våken og sterk i sugerefleksen, men også for min egen del. Jeg kjenner at jeg er ikke helt ’klar’ for ankomsten enda. Det vil si at jeg er jo klar både fysisk og psykisk til å bli mor, så om han skulle komme før termin så er han mer enn velkommen. Men det er som om en siste brikke ikke helt har glidd på plass enda. Jeg kjenner at jeg trenger de neste ukene til, rett og slett, å gjøre forberedelser. Jeg vil fikse litt her og ordne litt der og kjøpe de siste tingene vi trenger.
 
Det er ikke min tur til å føde enda, det er mange før meg køen, og jeg har aldri likt sniking… Ikke mistorstå Johannes, hvis du synes det er trangt der inne i magen min og helst vil komme ut, så må du bare komme. Jeg kan gjøre unna hormonelle tanker om morsrollen på null komma svisj, og sove kan jeg gjøre en annen gang.
 
Et merkelig fenomen har blitt en del av hverdagen min. Jeg har blitt utrolig glemsk! Jeg kan ringe Helene med et spørsmål for så å ikke ha en fjerneste aning om hva i all verden det var jeg ville spørre om. Jeg forteller de samme tingene om igjen og om igjen, eller helt motsatt, jeg tror jeg har sagt noe som jeg aldeles ikke har formidlet. Jeg går på butikken med en liten, memorisert handleliste for så å komme hjem med helt andre ting! Og jeg som trodde det het ammetåke? Hvordan skal dette ende?
 
Jeg har slitt litt med et ømt bekken denne uken, selvforskyldt etter en søndag i forrige uke med masse malearbeid. Erling fotfølger meg og pålegger meg pauser og sofa-arrest, og jeg vet at han har rett, men det er akkurat som om energi-nivået og fornuften ikke er helt på talefot om dagen. Den typiske permisjonsfella med andre ord…
 
Jeg har lovet å ta det litt mer med ro. Det har ingen hast med noen av de tingene jeg ofrer helsa på, så jeg vet ikke hvorfor jeg ikke lytter til kroppens signaler. Det er vel redebygger-genet som har tatt kontrollen. Jeg lover Erling, jeg skal gjøre som du sier!
 
Helene har nådd terminen sin nå, på min dag 36+6, men den lille babyen er et bedagelig vesen som sin  mor og ser ingen grunn til å forte seg ut. Jeg både håper og tror at i neste ukes innlegg så kan jeg fortelle om en vellykket fødsel av en yndig prinsesse. Helene har utrolig nok godt humør til tross for dårlig søvn og varm kropp, og nå som jeg også er i permisjon så kan vi virkelig ha noen gode dager før babyene kommer.
 
Både Erling og jeg har benyttet den siste uken til sosiat samvær med venner, for vi vet jo at det blir mindre av det den første tiden etter at babyen kommer. På lørdagen hadde vi en hel gjeng på tapas og vi koste oss med god mat og godt selskap til ut i de små timer. Søndagen hadde vi en rolig dag sammen, før vi spiste middag hos mine foreldre. De er veldig spente på den forestående fødselen og det er godt å se hvordan de gleder seg og planlegger hva de skal gjøre med Johannes når han kommer.
 
Vi har vært på innskrivning på Fødeloftet denne uken og det gikk over all forventning. Jordmoren ’vår’ var et fantastisk menneske som tok seg god tid til å informere og vise og svare, og både Erling og jeg gikk beroliget derifra. Vi vet jo begge at det ikke er sikkert at fødselen blir slik vi håper og at det kan bli hardere og vondere enn jeg orker, men jordmoren sa at det er ingen skam i å snu og hvis vi, eller de, ser behovet for assistanse. Da flytter vi ned på vanlig fødeavdeling. Det som har bekymret meg med å føde på Fødeloftet er nettopp den situasjonen; at jeg må flyttes ned. Men jordmoren forsikret meg om at ingen vet hvordan en fødsel ender og at det ikke er et nederlag å flytte.
 
Jeg kjenner meg veldig beroliget med å være innskrevet på Fødeloftet og jeg kjenner spenning og glede med tanke på fødselen. Selvfølgelig så har jeg, som alle andre fødende, et lite snev av angst for det ukjente, men det ville jeg jo hatt enten jeg skulle føde her eller der. Jeg tror det er viktig å ikke henge seg så veldig opp i denne ene dagen som fødselen er. Alle de dagene som kommer etterpå er jo så mye viktigere, det er det som blir den store utfordringen, forsørgerrollen!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødselen som aldri startet…
Neste artikkelKommer du snart?
DEL