Hvem er det som våkner av seg selv om natten hos dere fordi babyen er for varm eller for kald? Eller gråter? Stol på dere selv og ta morsinstinktet deres på alvor! Det har faktisk reddet liv.

Sist oppdatert: 4. desember 2012

Jeg sitter i stuen og leser avisen. Det er kveld og babyen min på 10 måneder ligger i sengen og sover. Han ligger på soverommet vårt og døren er åpen slik at jeg kan høre ham, og han oss, men jeg kan ikke se ham. Mens jeg sitter og leser avisen får jeg en merkelig følelse i kroppen. Jeg føler meg plutselig så varm uten at jeg egentlig er det.
 
Jeg ser bort på mannen min som sitter i en annen sofa rett ved siden av meg, men det ser ikke ut til at han synes det er for varmt. Jeg spør ham derfor: «Skatt, er det litt varmt her? Jeg føler meg så varm liksom.» Han sitter også og leser avisen og svarer mumlende: «Mmm, nei, det er ikke det.» Jeg føler uro i kroppen og går helt instinktivt inn på soverommet hvor babyen vår ligger og sover. Der finner jeg en glodvarm baby med 39,8 i feber.

Les også blogginnlegget: Jeg blir ikke bortskjemt! Jeg lover!

Dårlig følelse på kino
En mor sendte meg for noen dager siden en mail hvor hun takker meg for bloggen og forteller en historie om sin lille datter. Jeg sitter fremdeles med gåsehud og tårer i øynene.
 
Denne moren var på kino sammen med barnets far, men hun klarte ikke å slappe av. Hun hadde en vemmelig følelse i kroppen som sa at noe var galt. Datteren deres var 11 måneder gammelt og det var første gang de hadde babyvakt, så hun prøvde å trøste seg med at det sikkert var derfor hun følte denne uroen i kroppen. Barnets far prøvde å trøste henne så godt han kunne, men moren klarte ikke sitte stille og går midt i filmen. Da de kommer hjem finner de en livløs jente i sengen. Hun hadde sluttet å puste. Årsaken visste de ikke. Jenta overlevde, heldigvis, men hun ble hentet i ambulanse og måtte tilbringe noen dager på sykehuset.

Les også blogginnlegget: "Du fortjener tid for deg selv"

"Jeg bare vet"
En annen mor ringte meg og fortalte at hun var så forbannet på fastlegen sin. Hun hadde lenge hatt en dårlig følelse av at datteren hennes var syk, men legen mente at det ikke var noe alvorlig og sendte mor og datter hjem. Dette hadde gjentatt seg flere ganger. Moren beskrev for meg hvordan hun med hele seg følte at det var noe som ikke stemte. Hun prøvde å beskrive følelsen for meg, men endte opp med ordene “det er akkurat som om jeg bare vet det. Jeg vet ikke hvordan jeg vet, jeg bare vet”. Etter nærmere undersøksleser hos en annen lege viste det seg at datteren hennes hadde alvorlige mageproblemer. Datteren ble operert og ble heldigvis helt frisk. Hun var 7 måneder gammel. Moren takker seg selv hver dag for at hun turte å stole på seg selv og dette flotte instinktet som vi mødre får når vi går gravide og føder. Jeg har fått mange lignende historier fra andre mødre.
 
Det er politisk ukorrekt i dagens Norge å snakke om morsinstinktet og det helt spesielle båndet som er mellom mor og barn den første tiden, men jeg gjør det likevel. Jeg synes det er trist at vi ikke kan erkjenne og anerkjenne dette livsviktige instinktet som vi mødre har.

Les også blogginnlegget: Være lenger hjemme sammen med barnet?

Biologiske forskjeller
Hvem er det som våkner av seg selv om natten hos dere fordi babyen er for varm eller for kald? Eller gråter? Hos oss er det meg. Pappaen sover videre uten å ha fått med seg noen ting. Han er verdens beste pappa, og han elsker sønnen sin over alt, men han har ikke dette instinktet som heter morsinstinkt. Det gjør ham ikke til en dårlig far, tvert i mot, men det gjør ham til en far. Hvorfor kan vi ikke godta naturen og kroppen som den er, men underslå viktige biologiske forskjeller som er medfødte?

Les også blogginnlegget: Kjære pappa, tusen takk!

Kjære alle mødre! Stol på dere selv og ta morsinstinktet deres på alvor! Det har faktisk reddet liv.

Har du lignende historier om morsinstinktet? Del dem gjerne i kommentarfeltet under!

Nina Stanghov Ulstein er barnevernspedagog og har jobbet i barnevernstjenesten i Oslo, på barnehjem, på mødrehjem, barneskole, barnehager og blant gatebarn i Rio de Janeiro i Brasil. I tillegg er jeg mamma til Alexander.

Jeg gir råd til norske familier i småbarnsperioden, enten ved å besøke dere hjemme eller via bloggen. Min tilnærming er både faglig og praktisk. Gjennom arbeid og studier har jeg fått både teoretisk innsikt i faglitteratur og forskning om småbarnsperioden og praktisk erfaring med mange vanlige utfordringer for deg som har små barn.

 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødesteder i Norge
Neste artikkelKongelig oppmerksomhet på kvalme
DEL