Mange mødre skriver om morslykke og hyller hjemmetilværelsen. Men har de tenkt på at dette kan være med på å holde kvinner borte fra arbeidslivet? Burde det ikke være bra å tjene egne penger?

Sist oppdatert: 2. september 2013

Jeg har fulgt deltidsdebatten blant mødre til små barn i flere år, både i sosiale medier og som ytringer i tradisjonelle medier. Temperaturen er høy når noen pirker bort i forestillingen om den gode mor.

Les mer: Slik blir du en bedre mamma 
                Hvordan ser en god mamma ut? 

Velutdannede roper høyest
Det slår meg er at dem som roper høyest på aksept for valget om å være hjemme utover foreldrepermisjonstiden, er velutdannede, gjennomtenkte damer i 30-årene. De lever i parforhold med tilsvarende oppegående menn. En skulle tro at damer i denne kategorien ikke trengte hele verdens bifallende smil for å kunne stå for egne valg, men det ser ut til at det er slik.

Jeg er ikke bekymret for mødre som velger å være hjemme et år ekstra med sitt lille barn og som mottar kontantstøtte for det – så lenge de er kjent med alle risikofaktorer. Dagens ordning legger til rette for det og selvsagt skal man ta imot dersom man mener at dette er riktig valg for seg og sine. Jeg skjønner bare ikke hvorfor man ikke kan akseptere at ikke alle er like lovprisende for deres valg. Hva innebærer egentlig aksept for valget? Hvorfor holder det ikke å selv akseptere sitt valg? Lovverket gir allerede muligheten til det.

Det skrives mye om deltidsstillinger, særlig har dette fått fokus i 2013. Jeg er helt enig med LO-leder Gerd Kristiansen i at heltidsstilling skal være en selvfølge. Hvorfor noen lar seg provosere av dette er meg en gåte.

Ikke alle vil forsørges av andre
Jeg
ble provosert over forventningen om at jeg skulle være hjemme minst ett år da jeg fikk barn første gang. Hvorfor ble det møtt med skepsis at min mann ville bruke tid med sin nyfødte? Jeg ble provosert da jeg ikke fikk fulltidsstilling som nyutdannet, men kun ble tilbudt korte vikariater.

Hvordan kan en planlegge framtiden dersom en ikke tjener nok til å forsørge seg selv? Hvordan kan en leve som et selvstendig individ dersom en er avhengig av å sjekke inntekten til en mann før man inngår et forhold og stifter familie? Ikke alle er komfortable med å forsørges mer eller mindre.

Les mer: Rett fra fødestuen til jobb 
                Drømmen er å være hjemmeværende husmor

Hvorfor negativt å gå tidlig tilbake i jobb?
Rett til full stilling er en kampsak jeg skulle ønske flere tok på alvor og ikke opplevde som en trussel mot morsrollen. Jeg er forundret over at det oppfattes som negativt å ville forsørge seg selv og sine ved å gå tidlig tilbake i jobb eller arbeide i full stilling. Det positive er at manglende engasjement er et uttrykk for hvor enormt privilegerte vi er i dette landet. Mange kan faktisk velge om de vil jobbe eller ikke (redusert). Men: Det er trist å se at det er mer høyverdig å ikke forsørge sitt barn enn å gjøre det.

Jeg respekterer alle dem som ønsker å bruke mer tid hjemme og mindre på jobb. Det er den enkeltes valg. Det er likevel et politisk spørsmål hva vi som samfunn skal bruke pengene på. Jeg synes det er skremmende at vi betaler fullt arbeidsføre mennesker for å være hjemme mer enn ett år etter barnefødsel. På samme tid sytes det over misbruk av NAV-penger og det klages over mennesker som blir uføretrygdet – som om det er et valg på linje med å motta foreldrepenger og kontantstøtte. Sykdom er ikke et valg.

Psykiske lidelser og arbeidsliv
Lettere psykiske lidelser som depresjon og angst er utbredt, omtrent halvparten av den voksne befolkningen vil rammes en gang i løpet av livet. Disse sykdommene utgjør høye tall på statistikken over sykdomsfravær. Å slite med mild grad av angst og depresjon trenger ikke være til hinder for deltakelse i yrkeslivet, men for noen er vanskene så store og omfattende at de ikke lenger klarer å jobbe. Etter noen år blir de mottakere av uføretrygd. I aldersgruppen 18-29 år har 61 prosent av uføretrygdede psykiske lidelser og i aldersgruppen 30-39 år er andelen 52 prosent. Mange lever godt med småplagene selv om det i perioder kan virke hemmende på livsførselen. Likevel: Å gå hjemme over tid kan øke intensiteten på angst og depresjoner og gjøre det vanskeligere å fortsette et utdanningsforløp eller vende tilbake til arbeidslivet etter en lengre periode som hjemmeværende. 

Hyller hjemmelivet – hvilke signaler?
Jeg er opptatt av hvilke signaler kronikker som hyller hjemmelivet sender til unge mødre med lav tilknytning til arbeidslivet, særlig dem med lettere psykiske lidelser. Bidrar stemmene til korttidshusmødrene i media til at flere som er i ferd med å starte et utdanningsforløp heller velger hjemmelivet og aldri kommer videre, men blir fanget av hus og hjem? Det er lettere for en som allerede har tilknytning til arbeidslivet, og som har utdannelse, å vende tilbake til arbeidsliv enn det er for en uten slik tilknytning.

Hvilke signaler oppfatter et arbeidsliv som allerede er skeptiske til å ansette unge damer i parforhold i redsel for at de snart blir gravide med påfølgende korte og lengre fraværsperioder? Bidrar disse kortidshusmødrenes kronikker til at det blir enda vanskeligere å bli tilbudt fulltidsstillinger? Eller i det hele tatt få fast stilling?

Les mer: Ikke barnehageplass? Slik får du råd til å være hjemme 

Hva er følgene av hjemmelivets gleder?
Fordi ressurssterke småbarnsmødre snakker høyt om hjemmelivets gleder er det lett å bli forledet til å tro at ulempene kun er litt trangere økonomi og tapte pensjonspoeng. Jeg lurer på hvor mange av disse som har tenkt tanken på at alvorlig, langvarig sykdom også kan ramme dem selv? Og vet de at en sterk vilje og solid utdannelse ikke er en garanti for et sykdomsfritt liv? 

Har de tenkt på hvordan hverdagslivet blir dersom de selv aldri kan komme tilbake i jobb, får lavest utbetaling fra NAV, må leve med andre menneskers uforstand og fordømming og verken har helsemessig eller økonomisk mulighet til å ta barna med på ferie? Dette er realitetene for mange mennesker i dag.

Lønnet arbeid grunnlag for sykepenger
Sykdom rammer blindt – også mødre i ulønnet permisjon som vil det beste for sine barn! Det må også telle med i vurderingen av om hjemmelivet virkelig er noe å trakte etter. Det er når viljen og motivasjonen til å jobbe ikke er nok at tidligere arbeidsinnsats virkelig er en investering i framtiden; ungenes barndom. Det er lønnet arbeid som danner grunnlaget for utbetalinger i sykdomsperioder – ikke hjemmeværende barneomsorg. Det er et faktum få ser ut til å ta innover seg. Det handler om den praktiske hverdagen – det handler om det økonomiske grunnlaget for å kunne leve et verdig liv.

Hvorfor forklare fulltidsstilling?
Jeg opplever at det er stor aksept for å jobbe redusert med omsorg for barn som begrunnelse. Jeg opplever at forklaringsbyrden ligger på mødre som foretrekker å jobbe for å forsørge seg selv og sine. Det er veldig rart at morsrollen fremstilles som kontrast til yrkeslivet, som om dyrking av morsrollen på fulltid er mer høyverdig enn å forsørge barnet. Å velge fulltidsstilling fordi man ønsker å jobbe er kontroversielt i noen miljøer;

‘hvorfor få barn hvis du ikke har tenkt å være sammen med dem?

- er spørsmål fulltidsarbeidende mødre ofte får. Å være mor er synonymt med dårlig samvittighet. Å være en god mor er synonymt med å ønske en tilværelse som hjemmeværende. Om man ikke gjør det, svikter man det lykkelige mammafellesskapet og skader barna for livet.

Vil du lese mer fra Lammelårtankers blogg? Les her. 

Hva synes du om artikkelen?