Verden er full av mennesker med mange barn, full jobb og studier. Faktisk er verden full av folk som ikke har noe valg. Sammenlignet med dem har jeg ingenting å klage på, jeg er faktisk et av verdens heldigste mennesker. Bokstavelig talt. Så hvorfor føler jeg meg så overveldet?

Sist oppdatert: 6. mars 2014

«Tidsklemma er egenskapt!» har jeg alltid sagt. «Er man ikke fornøyd med livet, så må man endre det!» sier Kevin stadig vekk. Nå svelger vi kameler og haster gjennom dagene, og for første gang i mitt liv sitter jeg her og ønsker meg flere timer i døgnet.

Vel ferdig på jobb synker jeg ned i sofaen og sveiper blikket over gulvet. Alle miniens leker ligger strødd utover, og jeg kan så vidt skimte fjernkontrollen under bokhylla. Jeg konstaterer at det må støvsuges i dag også, men jeg bestemmer meg for å vente til vesla våkner fra luren sin. Hun har nettopp sovnet, og jeg nyter dagens første øyeblikk med stillhet.

Les også:

Permisjonen er over

Vær så snill og sov!

Grudde meg til å begynne å jobbe igjen

Må, skal og bør
Jeg lener meg tilbake og lukker øynene, bare for å hvile dem i noen sekunder. Raskt går jeg igjennom dagens «må», «skal» og «bør» i hodet. Oppvask, klesvask og støvsuging. Skifte sengetøy, vaske kattekassa, gå tur med hunden. Middag, hva skal vi ha til middag? Jeg må handle i dag. Skrive handleliste, velge sunn og god mat, handle der det er tilbud. Fylle bensin på bilen, levere gave til et bursdagsbarn, poste et brev. Skrive en skoleoppgave som jeg burde ha begynt på i forrige uke. Jeg glipper med øynene og legger merke til at to av tre lyspærer i taklampa må skiftes, men velger å late som jeg ikke har sett det og lukker øynene igjen. Og mens jeg prøver å ikke tenke på miniens tripptrappstol som er full av størknet tomatsaus, sovner jeg, sittende i sofaen med babycallen i hånda.

(blogginnlegget fortsetter under bildet)

Stuegulvet mitt på en gjennomsnittlig dag, skriver Ingunn om dette bildet. Foto: privat

Les også:

Uten alenetid blir jeg et monster

Er det min eller din tur?

Ingenting galt i å være lykkelig

Er det rart man blir stressa?
Det prikker i føttene når jeg våkner av lykkelig babling i babycallen. Ryggen knirker når jeg bøyer meg fram og dunker helene i gulvet for å vekke dem. Klokka forteller meg at jeg har fått to hele timer sårt tiltrengt søvn, og jeg tar meg selv i å bli irritert over at jeg ikke la meg ordentlig til rette og lot kroppen få slappe av. Og i stedet for å være glad for at jeg fikk sove en stund, tenker jeg på alt jeg kunne fått gjort de to timene vesla sov, og som jeg nå må gjøre i kveld, eller i morgen, eller dagen etter det. Jeg innser kjapt at jeg ødelegger for meg selv ved å tenke sånn, og minner meg selv på å jobbe med tankene mine, slik at jeg ikke kjører meg fast i denne «skal, bør og må-tenkingen». Det føres på min mentale liste over ting som bør gjøres. Helst i dag. Er det rart man blir stressa?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNormalt at morsfølelsen lar vente på seg
Neste artikkelNavneinspirasjon fra Down Under
DEL