Jeg trodde jeg visste hvordan det ville bli. Samtidig hadde jeg ingen anelse. Å være mamma er å sprenge følelsesregisteret i begge ender. 

Hver gang en av guttene mine har bursdag, kommer behovet for å stoppe opp litt. Jeg går i skogen, mimrer, gråter og ler – alene. Bare er. Eller, alene er jeg ikke. Men i selskap med trærne, vinden og fuglesangen. De krever ingenting, spør ikke. Bare er – de også.

Vettskremt
Da jeg var nygravid for første gang og temmelig vettskremt, sa en klok sjel til meg; Du vil vokse med oppgaven og veien vil bli til mens du går. Jeg tenker på dette mennesket nesten hver dag. Det var det eneste jeg trengte å høre, den gangen, for å bli klar. Klar nok. For klar blir du aldri fullt ut. Du kan prøve å forberede deg, men det rekker bare til et lite stykke av veien. Ingenting er så foranderlig og dynamisk som foreldrerollen. Jeg leste side opp og side ned om amming, bleieutslett og babymat. Trodde jeg var forberedt. Men jeg glemte, eller forsto ikke da, at babyen et nanosekund senere skulle ha andre behov.

Hadde ingen anelse hvordan det ville bli
Jeg trodde jeg visste hvordan det ville bli. Samtidig hadde jeg ingen anelse. Jeg har lært mer enn jeg har lært bort. Jeg har elsket høyere enn jeg trodde var mulig. Vært reddere enn noen gang. Følt meg liten og kjempesterk. Å være mamma er å sprenge følelsesregisteret i begge ender. Være glad, sliten, bekymret og lykkelig – samtidig.



Jeg er mamma til to gutter. To vidunderlige individer som passer inn i livet mitt på en måte så en skulle tro de var spesialbestilt. De utfyller hverandre og de utfyller meg. Eldstemann fylte ni for noen dager siden. Den dagen var kalenderen blank, fordi den dagen måtte jeg i skogen, igjen.


"Verdensfreden starter på barnerommene"
Mitt største forbilde som kvinne og mor er Astrid Lindgren. Hun hadde en rufsete start på mammalivet. Det formet henne til den moren hun ble. Hun fant superkrefter, gikk sine egne veier, led nederlag på nederlag, men endte med å etterlate seg en skattekiste med klokskap til oss som kommer etter henne.


"Verdensfreden starter på barnerommene", sa hun. Det har blitt min ledestjerne. Fremtidens fredsmeklere, diplomater, forskere, lærere, leger, sykepleiere, kunstnere, advokater og brannmenn sover hver natt rundt i de tusen barnerom. Lær dem om nestekjærlighet og du har gitt ditt bittelille bidrag til en bedre verden.

Og stek pannekaker til dem!


Barna er bare til låns
En ettermiddag for litt siden står jeg på kjøkkenet og gjør nettopp det. Mamma hadde ikke smarttelefon på 80-tallet, tenker jeg, der jeg i rykk og napp leser avisen i en app mellom hver gang en pannekake må snus. Ute leker fire gutter; to er mine, to er til låns denne ettermiddagen. Egentlig er de til låns alle fire. Heldigvis må en pannekake snus igjen før jeg rekker å bli emosjonell av akkurat dét. For her og nå er jeg bare intenst glad for at guttene har venner som vil være med dem hjem og at jeg har noen å steke pannekaker til.


Ofte føler jeg at barna mine kan se tvers igjennom meg. Stekeosen har så vidt lagt seg før niåringen sier:
– Du mamma, jeg sitter her og tenker på at nå har jeg levd like lenge som det er igjen til jeg blir 18 år. På en måte er jeg midt i mellom å bli født og å bli voksen. Jeg rekker ikke svare før lillebror skyter inn:
– Mamma, eier du oss frem til vi blir 18?
– Jeg eier dere ikke, men jeg låner dere.
– Er det litt som å ha en hund? fortsetter lillebror.
Jeg humrer inni meg og tenker at likhetstrekkene jo er der. Men svarer at nei, å være mamma kan ikke sammenlignes med å ha en hund. Det kan ikke sammenlignes med noe annet.
– Jeg vil at du skal eie oss, sier storebror. Det er hans måte å be om bekreftelse. Bekreftelse på noe han allerede vet med sikkerhet.
– Vi kan aldri eie et annet menneske, svarer jeg,  – men jeg elsker dere høyere enn måneskinnet og stjernehimmelen. Holder det å vite det?
– Jepp, svarer lillebror, da er det greit.


Viktigst med ubetinget kjærlighet
Foreldregenerasjonen anno 2016 er den kanskje beste noen sinne. Men vi er også de mest selvkritiske og usikre. Vi manøvrerer, uten kart og kompass, i en jungel av råd, meninger, evidens og tullprat. Bak hvert eneste veltilpassede barn er en mamma som er helt sikker på at hun roter til alt sammen. Jeg har det også sånn; løper til gapestokken når ikke alt går som det skal. Men jeg har blitt flinkere til å hente frem Astrid Lindgren da, som med overbevisning minner oss på at når alt kommer til alt er bøtter og spann med ubetinget kjærlighet det viktigste. Da vil folkeskikken komme av seg selv. Så enkelt er det jo ikke, men det er neimen ikke langt unna sannheten heller. Elskede barn blir harmoniske barn og harmoniske barn kan du lære omtrent hva det måtte være.


Mitt mål som mamma er å gi guttene mine små drypp med lærdom og erfaringer hver dag, slik at jeg vet at den dagen de skal bre vingene sine og forlate redet, vil de være flyvedyktige. Men jeg vil også at de skal kjenne seg sikre på veien tilbake til meg, at det ikke er enveisbillett ut i verden, men en mulighet til alltid å returnere. Har jeg greid det, holder det i massevis. Og det er her jeg atter en gang vender meg til Astrid Lindgrens kjærlighet og mer kjærlighet.


Resten av livet
Det ble ikke, og er ikke, sånn jeg trodde det skulle bli. Men jeg har vokst med oppgaven og veien blir til for oss. Istedet for å gruble meg gråhåret over alt som ikke ble sånn jeg hadde tenkt, tenker jeg heller at det ble akkurat sånn det var meningen det skulle bli. Sett i retrospekt, er det jammen mye som har falt elegant på plass, men som jeg trengte litt avstand til for å se at det var nettopp det som skjedde.

Storebror er halvveis til å bli voksen. Mamma skal jeg være resten av livet.